Boka mi - prolog

Boka mi handler om jentene Anna og Elin som ved et uhell går gjennom en magisk port og kommer til Ardo, en verden bebodd av gnomer, alver og denarer. Der møter de gnomen Adrenoval og hans familie som har mistet alt de eide. Han blir den tredje hovedpersonen. Adrenoval drar for å lete etter og prøve å redde vennene sine som er blitt tatt til fange. Med seg har han sju venner og en uvenn. Moran er den stakkarslige i historien, han har alltid vært fattig og havner i klørne på skurken Mobita til han kommer seg vekk. Historien ses fra disse fire synspunktene; Anna, Elin, Adrenoval og Moran.

Som vedlegg her legger jeg prologen til boka, og husk jeg er bare amatørforfatter og setter pris på litt konstruktiv kritikk! :)

Prolog

Adrenoval sparket irritert til en stein i vannkanten før han kom på at han hadde løpt ut av huset uten sko og ynket seg i smerte. Steinen lå der den hadde ligget og så ikke ut som den brydde seg noe særlig. Nå enda litt mer irritert trasket han inn i skogen til lysningen der han pleide å sitte når han trengte å tenke eller bare være alene. Nå satte han seg her fordi han ikke skjønte hvorfor foreldrene ikke ville la ham begynne på Skolen. At de trengte ham hjemme kunne han skjønne, men var det ikke litt egoistisk å tvinge ham til å bli der når alt han ville var å bli litt smartere. Det hadde bare vært noe han tenkte på helt til alle vennene og naboene hans skulle dit. Vel, alle unntatt Moran. Han kom fra den fattigste familien i Dvergavik. Han kom aldri til å få lov til å dra, men så ville altså ikke hans egne foreldre la ham dra heller.  Vi er vel den nest fattigste familien da tenkte han med et lite sukk.

Han reiste seg etter en stund da han hadde bestemt seg for å gå tilbake for å prøve å overtale foreldrene en gang til. Det var da han hørte det. Han satte opp farten og løp over stranda mot den lille landsbyen sin. Han så det på lang avstand. Flammene som skjøt opp fra husene og de grønnkledde soldatene som tente på dem. Han stoppet opp da han så en av dem tenne på hans eget hus som lå helt i utkanten ved vannet og begynte å løpe igjen da soldaten hadde flyttet seg til neste hus. Uten å nøle løp han inn og så etter faren sin. Moren var på sjøen og fisket, noe han var glad for nå. Timal, faren hans, lå under et bord som var blitt dyttet overende. Adrenoval dro ham ut av huset, fikk liv i ham og fikk ham til å bli med inn i skogen. Ingen av dem sa et ord, de satt under bregnebuskene (de var dverger og derfor ganske små) og så på at landsbyen deres ble brent ned. ”Jeg må gå og hjelpe dem!” Adrenoval var alt på vei tilbake, men faren stoppet ham. ”Nei, det er for sent, bare se.” Adrenoval så og forsto. Soldatene hadde revet over ende husene og dratt alle dvergene ut på plassen som var midtpunktet i landsbyen. De bandt dem til store stokker og tvang dem på beina. ”Hva er det de gjør?” Sa Adrenoval med skjelven stemme mens han så sine beste venner Savark og Tavolami bli dyttet på beina av pisken til en av vaktene. ”Jeg er ikke sikker, men jeg tror de tar dem med seg” Det var noe i stemmen hans som fikk Adrenoval til å snu seg mot ham. Han gråt. Selvfølgelig gjorde han det. Han hadde mistet alt. Adrenoval hadde en følelse at han ikke hadde hatt noen livsvilje igjen hvis det ikke hadde vært for at han selv og mam var i live. Mam! ”Pap! Vi må finne mam før de gjør det!”. Faren svarte ikke, men kom seg på beina og viste vei til fiskeplassen. Nå angret Adrenoval på at han aldri hadde fått med seg hvor den var, faren skulle sluppet å konsentrere seg om det nå. Det neste han følte var sinne. Hvordan kunne denarene, for det var det de grønnkledde soldatene var, hvordan kunne de gjøre noe sånt? Og hvorfor var de i det hele tatt nede i dalene, så langt borte fra fjellene sine?
    Så snart de fant henne dro de i båten hennes til de kom til Gammalfjorden. De dro inn i Gammalskogen og slo leir der.
   ”Adrenoval, drar du og finner litt mer ved?”, ”ja mam, skal bare pusse kniven ferdig, sånn!” Etter at leiren var satt opp og de begynte å slappe av på skogbunnen, fikk pap et voldsomt hosteanfall. Mam reagerte med en gang, fant noe granbar han kunne ligge på og tullet fiskerkappen sin til en pute hun la under hodet hans. Han hadde fått røykforgiftning og feber og måtte ligge helt rolig og holdes varm.
 

Adrenoval var på vei tilbake til leiren med masse tørr ved da han hørte det knaket et sted inne i skogen og gikk etter lyden. Der fant han to merkelige vesener under et høyt furutre. De var høyere enn ham, lignet litt på alver, men de hadde runde ører og øyne som han selv, de hadde heller ikke deres aristokratiske utseende. De kranglet høylytt på et merkelig språk han aldri hadde hørt før. Plutselig holdt de opp og så rundt seg. Den ene fikk øye på ham og skvatt opp. Den andre besvimte.