Velvan hadde visst sett at noe hadde skjedd, for han så bekymret ut og spurte Julfarthen om noe. Han svarte alvorlig og Velvan så enda mer bekymret ut. Elin brydde seg ikke om noe som skjedde lenger. De var fortapt. Alene i en fremmed verden. Med et fremmed språk. Så ble hun rasende. Dette var Annas skyld! Hun skulle alltid gjøre dumme ting! Hun spratt opp og gikk mot døra. ”Elin…” begynte Anna og prøvde å stoppe henne. ”Ikke rør meg!” freste Elin. ”Dette er bare din skyld, jeg vil aldri snakke med deg mer!” Velvan prøvde også å stoppe henne, men hun rev seg løs fra grepet hans. Julfarthen sa ingenting, bare satt og så på. Hun løp ut av døra, forbi forfjamsede Hilál og ut i gatene. Hva skulle hun gjøre nå? Hun gikk en stund til hun kom til en havn og satte seg på brygga. Hun la seg ned og begynte å gråte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar