Tredje del av sjette kapittel - Hva nå?

Velvan hadde visst sett at noe hadde skjedd, for han så bekymret ut og spurte Julfarthen om noe. Han svarte alvorlig og Velvan så enda mer bekymret ut. Elin brydde seg ikke om noe som skjedde lenger. De var fortapt. Alene i en fremmed verden. Med et fremmed språk. Så ble hun rasende. Dette var Annas skyld! Hun skulle alltid gjøre dumme ting! Hun spratt opp og gikk mot døra. ”Elin…” begynte Anna og prøvde å stoppe henne. ”Ikke rør meg!” freste Elin. ”Dette er bare din skyld, jeg vil aldri snakke med deg mer!” Velvan prøvde også å stoppe henne, men hun rev seg løs fra grepet hans. Julfarthen sa ingenting, bare satt og så på. Hun løp ut av døra, forbi forfjamsede Hilál og ut i gatene. Hva skulle hun gjøre nå? Hun gikk en stund til hun kom til en havn og satte seg på brygga. Hun la seg ned og begynte å gråte.   

Ukas bokanmeldelse - Anne Franks dagbok

Ukas bok: Anne Franks dagbok av Anne Frank

Beskrivelse: Dette er som du skjønner dagboka til Anne Frank. Hun var en ung jøde under krigen, hun og familien gjemte seg for tyskerne hos noen venner. Mens de satt der lenger enn noen burde tåle, skrev hun dagbok jevnt og trutt fordi hun hadde hørt at dagbøker kunne bli utgitt etter krigen. Selv døde hun senere i konsentrasjonsleir, men faren overlevde og fikk gitt den ut. 

Min anmeldelse: Vel, alle har vel lest denne. Den gir et innblikk i livet hennes på en utrolig fascinerende måte. Hun skriver jo alt! Det er veldig interessant å lese og anbefales for ALLE.

 Bildet fant jeg her

Andre del av sjette kapittel - Hva nå?

Da Elin hadde kommet over det første sjokket klarte hun å samle seg til å snakke. ”Du… du kan språket vårt?” Han så ut til å more seg over sjokket som sto skrevet i ansiktene til begge jentene. ”Ja, jeg kan språket deres. Trodde dere at dere var de første fra deres verden på besøk i vår Ardo? Ardo betyr forresten bare `verden` på vårt språk” sa han ertende. ”men… men…” Anna så enda mer forvirret ut enn Elin, men hun summet seg raskere. ”Vi er Elin og Anna, vi kom da vi skulle gå på epleslang hos en nabo. Vi gikk gjennom en port i hekken hennes og havnet i en skog.” ”Jaså… se dét var interessante opplysninger. Den forrige som kom hit ville ikke gi fra seg opplysningene om hvordan hun klarte det.” Elin kom til seg selv. ”Men hvordan kan DU språket vårt?” ”Hun lærte meg det. Vi var gode venner, hun kom til meg som dere gjorde og fikk bo her en stund. Men nå vet jeg ikke hvor hun er. Det var virkelig morsomt å se flere av dere.” Anna svarte freidig; ”Det er virkelig morsomt å snakke med en alv og.” Det var noe sarkastisk i tonefallet Elin følte var kritikk rettet mot henne. Men det var jo ikke hennes skyld at Anna ikke hadde snakket med Velvan!”Jaså? Dere kjenner til folkeslaget mitt? Jo takk, jeg er smigret. Kjenner dere til gnomer og denarer og?” ”Det ER altså gnomer de er!” Anna ble ivrig nå. ”Men hva i huleste er denarer?” istedenfor å svare ropte han noe og det rare blå vesenet dukket opp. Hun svarte noe i en spørrende tone og alven sa, henvendt til barna; ”Hilál her er en denar”. Hilál smilte da hun hørte navnet sitt og nikket til jentene. De nikket tilbake. ”Hvordan kan det ha seg at vi vet godt hva alver og gnomer er, men ikke disse vesenene? Har noen fra vår verden bare funnet det på og hatt griseflaks?” Alven moret seg helt tydelig nå. ”Jenta som kom hit for mange år siden hadde med seg en venn som het Andreas. Han forsvant. Jeg regner med at han dro tilbake til deres verden og delte det han hadde sett med resten av verden. Re Omnad dro aldri tilbake, så han kan det ikke ha vært. På den annen side, noen påstår at de har sett Andreas over hundre år etter at han forsvant, men det er jo ikke mulig. Han ville ikke ha levd så lenge.” ”Re Omnad?” Det var Anna som spurte. ”Re Omnad betyr `den fremmede´, han var den første fra deres verden som kom hit. Han snakket ikke helt som dere, men det liknet litt. Ingen hadde noen gang sett noen som ham. Så han ble logisk nok navngitt etter det. Men han døde for lenge siden. Og jeg regner med at min venn Monica også er død, for Re Omnad levde ikke lenger enn en gnom.” han så ut til å tenke hardt på dette, men det interesserte egentlig ikke Elin noe særlig ”det er ikke så viktig egentlig,” sa hun fort ”Vel,” sa Elin så etter et innfall. ”Hva heter du?” ”Jeg? Jeg heter Julfarthen Sartova og er øverste rådmann i Goronsardi og landet vårt, Samril. Goronsardi betyr noe sånt som Rosendal og Samrilda betyr vel Kystriket.” han sa dette med en stolt mine som om han ikke hadde vært i den stillingen så lenge og likte å vise frem språkkunnskapene sine. ”Dere har morsomme navn, men dere har vel visse navn som er altfor vanlige dere og? ALLE har vel ikke forskjellige navn? Sånn er det i fantasy-historiene i vårt land, og jeg syns det er ganske tåpelig.” sa Anna. Elin syntes det var litt uforskammet. ”Jo,” lo Julfarthen ”vi har visse regler når det gjelder navnene våre. Jeg regner med at Adrenoval er førstefødt. De førstefødte har alltid langt navn. Tåpelig spør du meg, men det var en gnom som kom på tronen den gang vi hadde konger og han bestemte at det skulle være sånn. Det er en gammel gnomeskikk. Nå er det vanlig blant alle i folket. Mitt navn er et vanlig navn, jeg er også førstefødt, men min mor valgte å ignorere skikken. Ingen protesterte fordi hun var ganske høyt på strå den gang. Som sagt er det veldig vanlig, så dere kommer nok til å få høre det igjen. Adrenoval derimot, har jeg aldri hørt før. Gnomer liker å finne på nye navn.” Elin tvilte på at de kom til å finne noen flere med hans navn, for de skulle ikke være her lenge, men hun hadde alltid vært opptatt av navn og likestilling, så hun ville vite mer. ”Etternavn da? I vår verden får de som gifter seg mannens etternavn.” ”Jaså? Jo, det var interessant, men urettferdig. Her blander man kvinnens og mannens.” Det virket som han likte å fortelle om dette, og hun likte å høre på. ”for eksempel: hvis mannen heter Toval og kvinnen heter Saron er et godt etternavn Sartova, mitt etternavn. Alle kaller meg Sartova, fordi jeg er i en ledende stilling. Du burde bli historiker hvis du virkelig interesserer deg for sånt! Noe annet dere vil vite om min verden?” ”Ja, hvordan vi kommer oss hjem,” sa Anna. ”Det vet jeg ikke. Andreas fant en vei, men ingen andre vet det. Jeg beklager,” sa han, og nå ble han plutselig dypt alvorlig. ”Det er mulig dere må bli her, dere også.” Da måtte Elin sette seg ned. Anna så like rystet ut. Det føltes som om en avgrunn åpnet seg under henne og truet med å svelge henne hvis hun ikke holdt seg fast. Dette var forferdelig! Hun ville hjem! Hun savnet moren og broren. Hun måtte hjem! Dette var for mye for henne.

-Inger Fossli

Tanker bak boka

Hvor bra denne historien er vet jeg ikke, men jeg bare måtte skrive den. Inspirasjonen fikk jeg da jeg bodde i Tofte på Hurum-halvøya og så en port inne i en hekk. Jeg kunne ikke se noe poeng i at den var der og syntes den så litt magisk ut. Dette er faktisk andre gangen jeg skriver historien, men den første gangen var den dritdårlig, det er jeg fullt klar over. Håper den er bedre denne gangen.
Ok... handlingen er selvfølgelig oppspinn, selvom noe av det er basert på egne erfaringer, som alle forfattere gjør.
Ellers kommer jeg ikke på så mye å si... Spør hvis dere lurer på noe!

- Inger ;)

Første del av sjette kapittel - Hva nå?

Moran reiste seg sakte opp. Han hadde vondt i hodet og såret stolthet, igjen. Båten lå hundre meter unna på stranden og var ikke til å redde, med et stort hull i skroget. Han sukket. Der gikk planen om å komme seg til Rosendal sjøveien. Nå måtte han også gå. Men det var ikke så lett som det hørtes ut som. Så snart han våknet hadde han skjønt hvor han var. Alle tegn tydet på at han hadde drevet i land på Ulvestrand. Ulvestrand, Ulvesjøen, Ulveelva og Ulvesletta var for ulvene som gnomevik var for gnomene. Det var deres område. Kom en ulv eller et annet rovdyr inn på deres territorium, ville de drepe det. Det samme ville en ulv gjøre hvis en gnom trengte seg inn på deres revir. Det var to ulveflokker på hver side av elven. De var fredelige mot hverandre på samme måten som gnomene ikke ville drepe en alv, fordi de var en del av folket. Sånn var det forskjellige typer ulver som hadde sine egne områder, men var fredelige mot hverandre, mens andre rovdyr måtte passe seg. Dette kom av språket. Gnomer, alver og denarer levde i fred fordi de snakket samme språk og hadde mye av den samme kulturen og det samme med ulvene. Derfor var Moran nå rett og slett redd. Det hadde visst ikke vært så smart å prøve å seile til Rosendal. Det var ikke så lett som han trodde. Han fikk holde seg langs elva, helst i den. Han begynte å gå langs stranda for å finne den. Mens han gikk tenkte han som så ofte før på fortida og på hvor bra han skulle få det i Rosendal. Han skulle få en jobb, kanskje som Løper. De fikk godt betalt hadde han hørt. De fikk bo hos alle som hadde råd til en, noe som selvfølgelig betød at de fikk nok med mat også. Ja, Løper skulle han bli. Han var jo sprek, det var sulten som hemmet ham.
Etter en god stund med leting og gåing fant han endelig utløpet til Ulveelva og begynte å gå innover langs den. Det var en bred elv, 20 meter på det minste og vel 40 meter på det bredeste. Moran holdt seg i vannkanten og vasset innover i skogen. Så hørte han ulene og begynte å løpe.

- Inger Fossli

Andre del av femte kapittel

De gikk gjennom en nydelig liten by med vakre små murhus og gater brolagt som i den vakreste norske kystby. Men dette så ikke Elin, for hun var en liten smule fortvilet. Etter at de kom inn i byen hadde hun en god grunn til ikke å si noe, hun kunne leke bergtatt av alt det hun så. Hun syntes det var utrolig morsomt å snakke med Velvan, men nå måtte hun tenke. Det var en fantastisk følelse at en så vakker alv ville snakke med lille henne. Både hun og Anna var 15 år, hun visste ikke hvor gammel han kunne være, men han var jo alv. De hadde det i hvert fall kjempefint sammen, så måtte Anna absolutt ødelegge det. Hva var det med henne? Hun hadde vært sur siden de nærmet seg skogen, så Elin turte ikke snakke med henne. Og måten hun hadde ledd på da hun skvatt utenfor muren hadde hørtes rett og slett ond ut. Hun skjønte ingenting, bortsett fra at det nok hadde noe med Velvans oppmerksomhet mot henne å gjøre. Bare at, Anna hadde da aldri hatt problemer med å snakke til gutter? Nå var Elin rett og slett redd henne, dette lignet ikke Anna i det hele tatt. Hun rakk så vidt å tenke dette før de stoppet utenfor et stort hus med brede vinduer. Velvan ga tegn til at de skulle bli med inn. Så gikk de opp mange trapper til de kom inn til et rom som så mistenkelig ut som et venterom. Med små krakker med puter på inntil veggene av tømmer. Bak en stor firkantet boks av tømmer satt et vesen Elin aldri hadde sett før. Hun var stor, mye større enn Velvan, med det samme spisse ansiktet, men hun hadde blålig hud, virkelig digre, lange, spisse ører og langt mørkelilla hår som flommet nedover ryggen. Men det mest iøynefallende med henne var øynene, de skinte, og fikk henne til å se blind ut. Det var pupiller der, de var store på grunn av lyset, men de forsvant liksom i skinnet. Noen regnbuehinne var det ikke der. Vesenet glodde like forvirret på henne, men kom til seg selv og ga dem tegn til å sette seg mens hun snakket med Velvan. Hun ristet oppgitt på hodet over det Velvan hadde å si, før hun gikk til en dør i andre enden av rommet, stakk hodet inn av døra og sa noe. Hun fikk et noe krast svar, men fortsatte å snakke før hun fikk svar igjen og lukket døra. Hun sa noe til Velvan, og han satte seg ved siden av Elin. Anna så fortsatt like sur ut, så Elin holdt kjeft. Etter en stund kom det en liten mann ut som lignet på de barna som hadde hjulpet dem. Han så like trist ut som dem også. Han gikk ut døra til trappene og forsvant. Deretter gjorde sekretæren, for det var vel det hun var, tegn til at de skulle følge etter. Hun sa noe til den der inne før hun slapp dem inn. De gikk inn der det satt en alv med langt svart hår og dypt grønne øyne. Han er virkelig aristokratisk, tenkte Elin. Han var litt annerledes enn Velvan på noen måter. Ørene hans var enda lenger, og han var mye høyere enn ham. Dessuten var øynene hans enda blåere. Han så opp, så virkelig overrasket ut, og sa noe til sekretæren. Dette så ut til å overraske både henne og Velvan. Så gjorde han noe hun aldri hadde ventet. Han snakket til dem. Han sa: ”Hei jenter, hva gjør dere her?”     

- Inger Fossli

Ukas bokanmeldelse - Silmarillion

Ukas bok: Silmarillion av J.R.R. Tolkien

Beskrivelse: Silmarillion er historien om hvordan Midgard og alle folkeslagene i den ble til, en skapelsesberetning. Den handler om Eru og gudene hans, valaene. Disse skaper verdenen, alvene og menneskene. Først del av boka handler om dette. Alvene er det utvalgte folk og får bo sammen med gudene mens menneskene og de andre vesenene som kommer til etterhvert, bor i Midgard. Alven Fëanor lagde Silmarillene, som er tre edelstener. Dette har en helt egen el i boka. Et av alvefolkene, noldoene gjør noe galt og drar til Midgard. Der bor de sammen med mennesker, dverger og andre folkeslag. Det er de alvene vi hører om i hans senere bøker, "Hobbiten" og "Ringenes herre". Vi møter også Sauron, her som en tjener for guden Melkor. Selvom jeg har lest boka, skjer det så mye i den at det er vanskelig å gjenfortelle alt.

Min anmeldelse: Det er en bra bok som gjør at en forstår mye mer av det som skjer i de senere bøkene, men den er tung og inneholder flere navn på en side enn mange andre bøker har i det hele tatt. Jeg anbefaler den aboslutt, men bare til spesielt interesserte.

   Her fant jeg bildet