mandag 31. oktober 2011

Andre del av sjette kapittel - Hva nå?

Da Elin hadde kommet over det første sjokket klarte hun å samle seg til å snakke. ”Du… du kan språket vårt?” Han så ut til å more seg over sjokket som sto skrevet i ansiktene til begge jentene. ”Ja, jeg kan språket deres. Trodde dere at dere var de første fra deres verden på besøk i vår Ardo? Ardo betyr forresten bare `verden` på vårt språk” sa han ertende. ”men… men…” Anna så enda mer forvirret ut enn Elin, men hun summet seg raskere. ”Vi er Elin og Anna, vi kom da vi skulle gå på epleslang hos en nabo. Vi gikk gjennom en port i hekken hennes og havnet i en skog.” ”Jaså… se dét var interessante opplysninger. Den forrige som kom hit ville ikke gi fra seg opplysningene om hvordan hun klarte det.” Elin kom til seg selv. ”Men hvordan kan DU språket vårt?” ”Hun lærte meg det. Vi var gode venner, hun kom til meg som dere gjorde og fikk bo her en stund. Men nå vet jeg ikke hvor hun er. Det var virkelig morsomt å se flere av dere.” Anna svarte freidig; ”Det er virkelig morsomt å snakke med en alv og.” Det var noe sarkastisk i tonefallet Elin følte var kritikk rettet mot henne. Men det var jo ikke hennes skyld at Anna ikke hadde snakket med Velvan!”Jaså? Dere kjenner til folkeslaget mitt? Jo takk, jeg er smigret. Kjenner dere til gnomer og denarer og?” ”Det ER altså gnomer de er!” Anna ble ivrig nå. ”Men hva i huleste er denarer?” istedenfor å svare ropte han noe og det rare blå vesenet dukket opp. Hun svarte noe i en spørrende tone og alven sa, henvendt til barna; ”Hilál her er en denar”. Hilál smilte da hun hørte navnet sitt og nikket til jentene. De nikket tilbake. ”Hvordan kan det ha seg at vi vet godt hva alver og gnomer er, men ikke disse vesenene? Har noen fra vår verden bare funnet det på og hatt griseflaks?” Alven moret seg helt tydelig nå. ”Jenta som kom hit for mange år siden hadde med seg en venn som het Andreas. Han forsvant. Jeg regner med at han dro tilbake til deres verden og delte det han hadde sett med resten av verden. Re Omnad dro aldri tilbake, så han kan det ikke ha vært. På den annen side, noen påstår at de har sett Andreas over hundre år etter at han forsvant, men det er jo ikke mulig. Han ville ikke ha levd så lenge.” ”Re Omnad?” Det var Anna som spurte. ”Re Omnad betyr `den fremmede´, han var den første fra deres verden som kom hit. Han snakket ikke helt som dere, men det liknet litt. Ingen hadde noen gang sett noen som ham. Så han ble logisk nok navngitt etter det. Men han døde for lenge siden. Og jeg regner med at min venn Monica også er død, for Re Omnad levde ikke lenger enn en gnom.” han så ut til å tenke hardt på dette, men det interesserte egentlig ikke Elin noe særlig ”det er ikke så viktig egentlig,” sa hun fort ”Vel,” sa Elin så etter et innfall. ”Hva heter du?” ”Jeg? Jeg heter Julfarthen Sartova og er øverste rådmann i Goronsardi og landet vårt, Samril. Goronsardi betyr noe sånt som Rosendal og Samrilda betyr vel Kystriket.” han sa dette med en stolt mine som om han ikke hadde vært i den stillingen så lenge og likte å vise frem språkkunnskapene sine. ”Dere har morsomme navn, men dere har vel visse navn som er altfor vanlige dere og? ALLE har vel ikke forskjellige navn? Sånn er det i fantasy-historiene i vårt land, og jeg syns det er ganske tåpelig.” sa Anna. Elin syntes det var litt uforskammet. ”Jo,” lo Julfarthen ”vi har visse regler når det gjelder navnene våre. Jeg regner med at Adrenoval er førstefødt. De førstefødte har alltid langt navn. Tåpelig spør du meg, men det var en gnom som kom på tronen den gang vi hadde konger og han bestemte at det skulle være sånn. Det er en gammel gnomeskikk. Nå er det vanlig blant alle i folket. Mitt navn er et vanlig navn, jeg er også førstefødt, men min mor valgte å ignorere skikken. Ingen protesterte fordi hun var ganske høyt på strå den gang. Som sagt er det veldig vanlig, så dere kommer nok til å få høre det igjen. Adrenoval derimot, har jeg aldri hørt før. Gnomer liker å finne på nye navn.” Elin tvilte på at de kom til å finne noen flere med hans navn, for de skulle ikke være her lenge, men hun hadde alltid vært opptatt av navn og likestilling, så hun ville vite mer. ”Etternavn da? I vår verden får de som gifter seg mannens etternavn.” ”Jaså? Jo, det var interessant, men urettferdig. Her blander man kvinnens og mannens.” Det virket som han likte å fortelle om dette, og hun likte å høre på. ”for eksempel: hvis mannen heter Toval og kvinnen heter Saron er et godt etternavn Sartova, mitt etternavn. Alle kaller meg Sartova, fordi jeg er i en ledende stilling. Du burde bli historiker hvis du virkelig interesserer deg for sånt! Noe annet dere vil vite om min verden?” ”Ja, hvordan vi kommer oss hjem,” sa Anna. ”Det vet jeg ikke. Andreas fant en vei, men ingen andre vet det. Jeg beklager,” sa han, og nå ble han plutselig dypt alvorlig. ”Det er mulig dere må bli her, dere også.” Da måtte Elin sette seg ned. Anna så like rystet ut. Det føltes som om en avgrunn åpnet seg under henne og truet med å svelge henne hvis hun ikke holdt seg fast. Dette var forferdelig! Hun ville hjem! Hun savnet moren og broren. Hun måtte hjem! Dette var for mye for henne.
-Inger Fossli

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar