Adrenoval sitret av spenning der de gikk mot Saforas hus, nå brydde han seg ikke om å skjule det lenger, siden det var moren som vel vitende hadde gjort det mot ham. Hun smilte beroligende til ham idet Timal banket på døra hennes og Adrenoval holdt på å gå under av nervøsitet. En ung alv åpnet. Håret hennes var langt på venstre side og bak, og ble plutselig kort på høyre side. Det var svart med blonde, nesten gule striper. Frisyren var helt moteriktig blant unge alver, det var også kjolen hennes. En nydelig lang blå kjole med lilla V-hals og ermer med intrikate mønstre. Dette var Katova skjønte Adrenoval, men holdt seg stille. ”Hallo?” Sa hun spørrende da hun fikk øye på dem. ”Hei,” svarte Timal høflig. ”Jeg er Timal Olven, født Olkev og dette er min kone Marena, født Entiro og min sønn Adrenoval. Vi kom hit for å søke skoleplass til sønnen vår, og fikk høre at vi skulle snakke med moren din. For du er Katova, ikke sant?” da smilte Katova og nikket. ”Javisst er jeg det, men dere kommer nok forgjeves, både klassene og klasserommene er fulle i år.” Adrenoval kjente hjertet synke i brystet. Hun kunne like gjerne ha brent alle bøkene hans, dette fikk ikke skje! Timal sa, fortsatt med det høflige smilet på plass, ”Vi vil gjerne snakke med henne likevel.” Katova nikket høflig og slapp dem inn mens hun ropte på moren; ”Mutter, det er noen gnomer her som vil snakke med deg!” ”Greit, be dem sette seg i stua, jeg kommer straks!” Adrenoval stivnet. Stemmen hennes! Var hun virkelig så gammel som det hørtes ut som? Ikke at han ikke egentlig visste det, det var bare så rart å få det bekreftet på den måten... det gikk opp for ham at han hadde et tilbedende og nokså tåpelig uttrykk i ansiktet, så han lukket igjen munnen som hadde åpnet seg mot hans vilje og rødmet. Katova merket det visst og smilte muntert. ”Inn her,” sa hun blidt og pekte inn mot en koselig liten stue i andre enden av gangen. Adrenoval plukket opp føttene sine og snublet inn i stua. Han ble stående til Katova gjorde tegn til at de kunne sette seg. Timal og Marena satte seg ved siden av hverandre i sofaen, mens Adrenoval gled ned i den nærmeste stolen. Han syns det tok en evighet, men skvatt allikevel da helten hans kom inn av den døra han hadde holdt øye med så lenge. Safora hadde fyldig langt hår uten noe ekstra dilldall, det var ikke vanlig blant alver over 120 med begynnende grånende hår å gå med fantasifulle frisyrer. Eneste forkskjellen på hennes og datterens hårfarger var at Safora også hadde en del grå hår. Bortsett fra det var de ikke mye like, mor og datter. Adrenoval reiste seg med det samme, mens foreldrene tok det litt roligere. Safora nikket til ham (dette var som å ta hverandre i hånden i vår verden, noe de ikke kunne uten vanskeligheter siden det var så stor forskjell på høydene) med et snilt smil og presenterte seg. ”Hei, jeg heter Safora Vendel, født Venn” Adrenoval klarte å nikke tilbake, men klarte ikke å si mer enn ”Jeg vet det…” Safora så ut som hun moret seg over dette, men hun smilte oppmuntrende. Han rødmet da han hørte hva han selv hadde sagt og presenterte seg ordentlig; ”Jeg heter Adrenoval Olven.” Hun og foreldrene presenterte seg for hverandre før de satte seg igjen. Igjen datt Adrenoval ned på stolen. Timal hadde nesten ikke satt seg før han begynte å snakke. ”Adrenoval her har lest alt som fins å lese om deg, han vet mer om deg enn alle andre i landsbyen til sammen” (ikke at det sa så mye). Safora smilte enda bredere og Adrenovals ansikt fikk en enda dypere rødfarge. ”Pap...” hvisket han spakt. ”Så koselig,” sa Safora og snudde seg mot ham. ”Nå skal jeg gå av med pensjon neste år, men alltid hyggelig å høre at noen liker en. Hvorfor er dere her egentlig?” Timal svarte. ”Vi har vært hos rektor Rentor for å søke skoleplass til Adrenoval, men fikk høre det var fullt. Han sa vi skulle snakke med deg.” ”klart han gjorde, den tullingen”. Det var Katova som brøt inn i samtalen. Hun henvendte seg til moren. ”Han lovet deg et rolig år, og nå vil han at du skal sette sammen en klasse? Han er ikke riktig god.” ”Katova da, Kator Rentor er en flink rektor. Han har sikkert en god grunn.” ”Nei mutter, han er senil og det vet du.” Safora ignorerte henne og snudde seg mot Timal igjen.”Mitt siste år som lærer skal jeg egentlig bare ha noen småjobbber skjønner du. Dessuten fins det ikke ledige klasserom, lurer på hva han vil vi skal gjøre.” ”Det sa han faktisk,” innskjøt Timal. ”Han sa det var en gammel skolestue rett ved ulvesletta som hadde plass til seks, sju elever. Han mente det kunne bli en passende liten klasse for en pensjoni...” ”Vær så snill,” skjøt Marena inn, ”dette er så viktig for ham.” ”Javel,” smilte Safora og så på Adrenoval. ”Jeg skal få laget en liten klasse med førsteårselever. Neste år er det nok normale tilstander på skolen igjen.” Var det så lett? Akkurat da oppfylte hun alle forestillinger Adrenoval hadde om henne. Han ble så lykkelig at han ikke klarte å skjule gliset. Dette lo Safora hjertelig av.
-Inger Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar