Fjerde del av tredje kapittel - Skolen avdeling Gammalnes

Sorry at jeg ikke har lagt ut noe på en stund, men jeg har hatt høstferie, her kommer et nytt innlegg og et til kommer i løpet av et par dager ;)

Hva som enn hadde skjedd, var det tydelig at det gikk verst utover den kvinnelige. Hun så helt fra seg ut, mens de andre så ut som om de prøvde å trøste henne eller noe. Da hun viste frem tauet ble bildet litt klarere, det var vel noe som hadde vært bundet til det tauet, og siden de var ved vannet var det vel logisk at det var en båt. De hadde visst bestemt seg for noe likevel bestemt seg for en reserveplan, for nå gikk Marena med bestemte skritt inn i skogen igjen. De fulgte etter i taushet, både jentene og de små skapningene. Anna hadde sikkert mye hun kunne sagt nå, men hun følte at det ville bli tatt veldig ille opp, og hun ville ikke fornærme dem mer enn hun sikkert allerede hadde gjort. Så hun gikk helt stille ved siden av Elin og stirret på ryggen til Marena som gikk fort fremover. Elin så ut som om hun var like usikker, for hun så på sine egne føtter mens hun gikk fremover. Anna og Elin hadde vært bestevenner bestandig, og Anna hadde alltid vært den tøffe. Den som hadde turt å si ting om og til folk hun ikke likte. Hun sa det gjerne rett opp i trynene deres, og det var også hun som hadde bestemt at de skulle gå på epleslang i Fru Andersens hage. De hadde stått og beundret de fine eplene hennes da hun kom ut og bød dem på saft og boller. Idet hun gikk inn for å ordne, fikk Anna øye på en port hun aldri hadde sett der før. Den var bitte liten og var inne i hekken, nesten usynlig. Hun hadde skjøvet greinene til side og så at det gikk fint an å komme seg gjennom. Elin hadde veldig godt skjønt hva som skjedde og protesterte. De kunne ikke gjøre det når de når som helst kom til å bli sluppet inn uansett. Men Anna hadde vært dum. Hun hadde alltid likt bedre det hun gjorde når hun gjorde som en rampestrek, og nå ville hun på epleslang! De hadde gått inn, hun først, og vips så var de der og møtte disse folka eller hva de nå var. Og nå hadde hun verdens verste samvittighet. Både ovenfor Elin, som hun hadde dratt med inn i det her, men også for denne vesle familien som de var til bry for. Hun hadde mest lyst til å dra fra dem for deres skyld og prøve å finne veien tilbake. Men nysgjerrigheten var for stor, hun hadde ekstremt lyst til å finne ut av hva alt dette var for noe rart. Så hun sa ingenting, og dessuten visste hun ikke om hun var verken modig eller smart nok til å klare seg alene her i en ukjent skog i noe som virket som en ukjent verden.
Tankerekken hennes ble avbrutt da den lille familien plutselig satte seg ned på noen steiner og gjorde tegn til dem at de skulle gjøre det samme. De hadde kommet til et sted der skogen ikke var fullt så tett, men snakk om noen lysning var det ikke. Det var tydelig at stedet var blitt brukt før, for de store og flate steinene sto i en ring rundt en sotflekk på bakken. Det skulle ikke stor fantasi til for å skjønne at det var en godt brukt bålplass. Hun satte seg takknemlig ned og fikk Elin som ikke hadde sett det og fortsatt gikk fremover med blikket til å sette seg. Adrenoval spratt opp, fant materialer til et bål, og snart ble de tilbudt tørket kjøtt og lettstekte planter hun ikke visste hva var. De fikk også en varm drikk som de puttet noe rart oppi. Den smakte himmelsk. Adrenoval flirte da han så de overraskede ansiktsuttrykkene deres. Han var egentlig ganske søt, så hun nå, til barn å være. Hun tok opp pinnen hun brukte til å markere hver dag de var der på, måtte ikke komme ut av tellingen. Hun så på den og risset inn det tredje merket. Tre dager, tenkte hun og visste ikke helt hva hun syntes om det. Hun likte tross alt å være her, med disse rare små menneskene, men alt var ukjent og skremmende og disse hadde gjennomgått noe forferdelig hun ikke ville vite hva var. Og viktigst av alt, hun lengtet hjem til familien, særlig storebroren Bjørn.
Sent på ettermiddagen så de noen hus i det fjerne. Adrenoval så veldig oppspilt ut, men på en fordekt måte av hensyn til Marena som fortsatt så ja, rett og slett sur ut. Flokken gikk med raskere skritt mot husklyngen. Det var et digert hus bak alle de små. De små husene var omtrent like store som et alminnelig bolighus hjemme, med stråtak og plankevegger. Det var et hovedhus og litt mindre påbygg. Alle hyttene var like, men hadde forskjellige merker. Plankene var verken stablet eller satt opp ved siden av hverandre, det var ikke egentlig planker heller, det var hele stammer av små bjørke- og andre løvtrær som lå stablet på skrå. De var visst på vei mot de store bygget som rett og slett var et digert rektangel med tre etasjer og et påbygg på den ene kortveggen på størrelse med de små husene, hovedbygg og påbygg til sammen.

-Inger Fossli