Anna måtte smile av Elin der hun gikk og flørta med den vakre alven. De drev og viste hverandre ting for å høre hva det var på den andres språk. Elin kunne si hva hun ville, det var helt tydelig at hun var, om ikke forelska, så alvorlig betatt av unge Velvan. Vel, ung og ung… hvem kunne ane hvor gammel en alv var? Uansett hvor ung han så ut. Var de ikke udødelige da? Jaja… så lenge det bare var flørt så… det var hun som pleide å være den som flørta av de to, men nå hadde altså endelig Elin funnet en. Da måtte det være noe. Hun var ikke typen som snakka lett med folk. Når hun kjente etter var hun litt sjalu. Plutselig snudde Elin seg mot henne. ”på språket deres heter bark `kaubur`sprøtt hva?” Anna nikket smilende uten egentlig å bry seg. De kom aldri til å lære språket uansett, så hvorfor bry seg om likheter i språket? Hvorfor prøve å forstå? Nå ville hun bare hjem. Moren hennes måtte være fra seg av bekymring. Velvan lo kort av uttalen hennes og rettet på henne. Elin smilte beskjedent og sa det riktig. Anna ble bitter. Hvorfor snakket han ikke til henne?
-Inger Fossli
-Inger Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar