Elin og Anna fulgte stille etter den gamle ut av leiligheten. De andre hadde for lengst gått til det første og største av de små husene. Jentene hadde begynt å følge etter dem, men kvinnen hadde ristet på hodet og gjort tegn til at de skulle følge etter gamlingen. Det var nå litt rart, det å bare bli overlevert til noen andre som en hundevalp eller noe. Han hadde sett på dem med et skjevt lite smil og signalisert at de skulle sette seg igjen. Så satt han bare og glodde på dem i en evighet. Litt irriterende egentlig, syntes Elin. Deretter gikk han ut av leiligheten og gjorde tegn til at de skulle bli der. Noen minutter senere (trodde Elin, mens Anna klagde over at han brukte flere timer), kom han tilbake med et vesen jentene ikke trengte å gjette på for å kjenne igjen. Det var en alv. Akkurat som i eventyrene. Han var høy, med spisse ører, langt blondt hår og et nydelig ansikt. Han ligner litt på Legolas jo tenkte Elin, som selvfølgelig hadde sett Ringenes Herre-filmene. Hun smilte til ham, og han stirret forvirret og fascinert på dem. Han sa noe til den gamle, som på sin side smilte og sa noe fort. Alven så ut som han likte det som ble sagt og lot jentene forstå at de skulle følge etter ham, noe Elin ikke hadde noe som helst imot, så pen som han var.
Når de hadde gått en stund pekte hun på seg selv og sa navnet sitt og pekte så på ham, som Marena hadde gjort. Han så forvirret på henne, men sa navnet sitt; ”Velvan”, og smilte et nydelig smil. Deretter gjentok han navnet hennes spørrende. Hun smilte og nikket, så pekte hun på Anna og sa hennes navn. Anna på sin side gliste frekt til henne og hevet øyenbrynene megetsigende. Elin ignorerte det og gjentok Velvans navn til venninnen. Hun smilte ertende til ham og løftet hånden til hilsen. Elin snudde seg tilbake til Velvan og tenkte at hun måtte finne en måte å snakke med ham på, men da vinket Anna henne til seg med et flir. ”Driver du og flørter med alven eller? Han er langt utenfor din rekkevidde!” ”Æsj, slutt å tull da. Jeg bare prøver å komme gjennom språkbarrieren! Men han er jo fantastisk pen da! Som Legolas, det må du innrømme.” ”Næææ, Orlando Bloom er hakket penere, men visst er’n søt! Bare husk at han er alv og sikkert mye eldre enn han ser ut som.” ”Tull, han der er guttunge. Det ser du vel! Dessuten har det ingenting å si, han er vakker.” Så kom hun på at hun egentlig ikke var forelsket og sa fort: ”Men jeg bare snakker med ham!” ”Ja, klart” smilte Anna. Elin dultet liksom fornærmet til henne og gikk for å prøve å snakke mer med Velvan.
Når de hadde gått en stund pekte hun på seg selv og sa navnet sitt og pekte så på ham, som Marena hadde gjort. Han så forvirret på henne, men sa navnet sitt; ”Velvan”, og smilte et nydelig smil. Deretter gjentok han navnet hennes spørrende. Hun smilte og nikket, så pekte hun på Anna og sa hennes navn. Anna på sin side gliste frekt til henne og hevet øyenbrynene megetsigende. Elin ignorerte det og gjentok Velvans navn til venninnen. Hun smilte ertende til ham og løftet hånden til hilsen. Elin snudde seg tilbake til Velvan og tenkte at hun måtte finne en måte å snakke med ham på, men da vinket Anna henne til seg med et flir. ”Driver du og flørter med alven eller? Han er langt utenfor din rekkevidde!” ”Æsj, slutt å tull da. Jeg bare prøver å komme gjennom språkbarrieren! Men han er jo fantastisk pen da! Som Legolas, det må du innrømme.” ”Næææ, Orlando Bloom er hakket penere, men visst er’n søt! Bare husk at han er alv og sikkert mye eldre enn han ser ut som.” ”Tull, han der er guttunge. Det ser du vel! Dessuten har det ingenting å si, han er vakker.” Så kom hun på at hun egentlig ikke var forelsket og sa fort: ”Men jeg bare snakker med ham!” ”Ja, klart” smilte Anna. Elin dultet liksom fornærmet til henne og gikk for å prøve å snakke mer med Velvan.
-Inger Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar