Omsider kom de ut på en stor vei. Siden de hadde begynt å gå sent på ettermiddagen dagen før, hadde de overnattet en gang på veien, og de to hadde bare hatt øynene på hverandre der de satt rundt bålet. Hittil hadde de bare gått på en sti som gikk over engene ved bygningene og gjennom en liten skog. Anna visste ikke at det var den samme skogen de hadde møtt Adrenoval og de andre, Gammalskogen, bare at de nå var på østsiden og da hadde de vært helt til vest i skogen. Det så ut som de skulle følge den digre veien, noe Anna var glad for. Hun var lei av å gå bak de turtelduene på en liten sti. Nå kunne hun trenge seg på ved siden av dem. Noe hun gjorde med en gang. ”Velvan,” sa hun med et smil. Velvan så forvirret på henne som om han hadde glemt henne, og Elin så skuffet ut men holdt det for seg selv. Da mistet Anna selvtilliten for første gang i sitt liv, og pekte i retning av veien som om det var derfor hun hadde ropt på ham. Han nikket og pekte samme vei, før han snudde seg til Elin igjen.
Anna ble sint på seg selv. Hvorfor gjorde du det din dust? Hva skulle du sagt til ham liksom? Hun gikk tilbake til det hun hadde drevet med hele turen, se på at Velvan og Elin lærte seg stadig mer av hverandres språk og flørtet med øynene.
Sånn gikk de helt til det plutselig var en diger mur foran dem. Elin hadde ikke sett den, for, som Anna observerte sint, hun hadde øynene fiksert på Velvan og bare Velvan. Hun skvatt derfor da hun plutselig kom under skyggen av den. Da lo Velvan ertende. Anna lo også, mer spottende enn ertende. Elin snudde seg mot henne med et forvirret uttrykk. Så sa Velvan noe til henne, og hun snudde seg tilbake. Han pekte på muren og sa noe hun ikke hørte. Hun hørte det derimot da Elin sa det, mye høyere, som om det var med vilje at Anna skulle høre det, ”Veren!” nærmest ropte hun og Velvan nikket anerkjennende. Så sa Elin ”mur” og Velvan gjentok det lavere. Elin nikket strålende og de fortsatte leken med murstein og alt de kunne se. Velvan holdt imidlertid endelig kjeft da han måtte snakke med portvaktene. Vaktene så som alle andre merkelig på dem. Dette begynte å irritere henne en smule. De slapp dem inn og de kom inn i en liten by. ”Goronsardi” sa Velvan til dem, Elin nikket interessert, mens Anna snudde seg vekk.
Anna ble sint på seg selv. Hvorfor gjorde du det din dust? Hva skulle du sagt til ham liksom? Hun gikk tilbake til det hun hadde drevet med hele turen, se på at Velvan og Elin lærte seg stadig mer av hverandres språk og flørtet med øynene.
Sånn gikk de helt til det plutselig var en diger mur foran dem. Elin hadde ikke sett den, for, som Anna observerte sint, hun hadde øynene fiksert på Velvan og bare Velvan. Hun skvatt derfor da hun plutselig kom under skyggen av den. Da lo Velvan ertende. Anna lo også, mer spottende enn ertende. Elin snudde seg mot henne med et forvirret uttrykk. Så sa Velvan noe til henne, og hun snudde seg tilbake. Han pekte på muren og sa noe hun ikke hørte. Hun hørte det derimot da Elin sa det, mye høyere, som om det var med vilje at Anna skulle høre det, ”Veren!” nærmest ropte hun og Velvan nikket anerkjennende. Så sa Elin ”mur” og Velvan gjentok det lavere. Elin nikket strålende og de fortsatte leken med murstein og alt de kunne se. Velvan holdt imidlertid endelig kjeft da han måtte snakke med portvaktene. Vaktene så som alle andre merkelig på dem. Dette begynte å irritere henne en smule. De slapp dem inn og de kom inn i en liten by. ”Goronsardi” sa Velvan til dem, Elin nikket interessert, mens Anna snudde seg vekk.
-Inger Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar