Adrenoval holdt på å gå under av undertrykt iver. De var på skolen! HAN var på skolen! Han holdt seg for det meste bak den deprimerte moren så han kunne slippe løs gliset. De gikk forbi hytta til Safora, den første i rekken og den beste av lærerboligene. Navnet hennes og datteren hennes sto i store gullbokstaver utenpå hytta. Hun hadde fått den hytta etter 30 år i tro tjeneste og var sett på som den beste læreren, populær blant både elever og lærere. Han hadde lest alt han hadde kommet over om henne, hun var hans idol, han ville også bli lærer. Faren hadde tidlig sett hans talenter og lært ham å lese, noe han selv hadde lært på småskolen som liten. Å kunne lese var et kriterium for å begynne på Skolen, derfor hadde det vært en stor skuffelse å bli nektet å begynne etter at han hadde oppdaget Safora. Han skulle gjerne gått inn for å hilse på henne, men det ville være å strekke morens tålmodighet vel langt. De var på vei mot rektorens leilighet som stakk ut fra Skolebygningen. Rektoren Kator Rentor var ikke veldig godt likt lenger, det ble ventet at han skulle gå av i løpet av de nærmeste årene, han var jo alt 70 år og begynte å bli en smule senil. Men han var tross alt rektor, valgt blant lærerne av lærerne og elevene. Han hadde ærlig fått plassen, han begynte bare å bli litt gammel. Det var ventet at Saforas datter skulle overta, fordi Safora selv skulle pensjonere seg. Katova var nesten like flink som moren og var også godt likt. Timal banket på døren og en gammel skjeggete, gråhåret gnom åpnet. Han hadde ikke mange rynker, for det fikk ikke gnomer. Marena hadde noen, men hun var fattigere enn Kator og derfor mer merket av livet. Hadde det ikke vært for de vasne øynene og det grå skjegget hans kunne han nesten vært yngre enn Marena. Timal hadde heller ikke mange rynkene, for han kom fra en byfamilie og hadde vært bortskjemt helt til han ble forelsket i Marena. Da hadde han valgt å leve som hun gjorde, og han hadde elsket det.
”Hei… hvem er dere og hva gjør dere her?” sa han litt surt, men høflig. Marena skulle til å si noe, men ble stoppet. ”Dere får komme inn uansett, jeg trenger en pause fra problemene.” Han gikk foran dem inn i leiligheten igjen og de fulgte etter. Når de kom inn i rommet, satte han seg ned og glemte visst å be dem om å sette seg også, men det så ikke ut til å sjenere Marena. Hun bare satte seg, og da turte de andre også. ”Nå,” sa rektor Rentor sakte, ”hva vil dere?”
”For det første vil jeg ha et hus vi kan bo i.” ”Hva mener du? Du er da ikke lærer? Og du vet at boligene bare er for lærere og deres familier?” ”Ja, jeg vet det og nei, jeg er ingen lærer, men Gnomevik er blitt brent ned til grunnen. Har du ikke hørt det?” Det var et retorisk spørsmål. Selvsagt hadde han ikke hørt det, han hørte jo knapt noe. Nå var det lett å se at han ble sjokkert, han sperret opp øynene og stammet frem; ”Det, det… det er ikke mulig!” Han så ut som han helt hadde glemt dem, og gikk bort til vinduet mens han fortsatte å stamme med fjerne øyne. ”Det er ikke mulig, det er ikke mulig. Ikke mulig…” ”Nå?” sa Marena nådeløst. ”Får vi et hus eller hva?” ”Ja, selvfølgelig, jeg skal forhøre meg om hvem som har plass til å ta dere inn. Men det var mer dere ville?” ”Ja, vi fant disse jentene i skogen” sa hun og pekte på Anna og Elin. ”Vi vet ikke hva de er eller hvor de kommer fra, men noe må vi gjøre med dem. Noen idé?” ”Ja,” sa Rentor med et svakt smil. Han hadde visst alt glemt landsbyen. Så lenge han ikke har glemt at vi trenger et sted å bo og tenkte Adrenoval. ”Løperen min skal ta dem med til Julfarthen Sartova, rådmannen. Han skylder meg en tjeneste.” Marena så tilfreds ut og kom med det siste hun hadde på hjertet. Dette overrasket Adrenoval. ”Til slutt vil jeg søke om skoleplass til sønnen min her.” hun tok armen hans for å lede den gamle gnomens oppmerksomhet mot ham. Adrenoval holdt på å dette ned fra stolen, han hadde syntes det var stort å være her! Skulle han få lov til å GÅ her og? Han så på moren og hun smilte trett til ham. ”Jeg gir meg, du trenger en bedre fremtid. En mulighet til å bo i et ordentlig hus, kanskje en lærerbolig?” sa hun og blunket. Han følte han rødmet og fortet seg å sette på gliset. ”Takk!” sa han og klemte henne. Timal satt i bakgrunnen og så på. Han hadde alltid argumentert for at sønnen skulle få lov til å begynne på skolen, det visste Adrenoval. Han smilte til ham bak ryggen på moren og fikk en tommel opp til svar. De rettet oppmerksomheten mot Rentor igjen, han hadde ikke svart enda. ”Beklager å ødelegge dette for dere, men alle klassene er fulle…” Adrenoval bleknet. Nei! Ikke nå! Han var jo så nær! De kunne ikke være fulle i år! ”Ikke tale om!” Sa Marena sint og dunket neven i bordet. Du har plass til én gutt som trodde han aldri skulle få lov til å begynne på Skolen!” Rentor så skremt ut og begynte å rote i papirer mens han mumlet lavt. ”Ja… jeg vet ikke… det er bare en mulighet, men det er for galt… nei, jeg får spørre.” Så henvendte han seg til dem igjen. ”Greit, det fins en mulighet. Vi har en lærer her som egentlig skulle ha et helt stille år med få plikter, men vi får spørre om hun vil bruke det siste året sitt på ordentlig lærerarbeid og. Hun fortjener bedre, for hun er den beste vi har men…” han begynte å bable, men Adrenoval hørte ikke etter lenger. Han hadde for lengst gjettet hvem den gamle læreren var. Skulle han nå på toppen av alt få Safora til lærer? Det var virkelig ikke til å tro! Nå gledet han seg virkelig. Dette var helt utrolig!
-Inger Fossli
”Hei… hvem er dere og hva gjør dere her?” sa han litt surt, men høflig. Marena skulle til å si noe, men ble stoppet. ”Dere får komme inn uansett, jeg trenger en pause fra problemene.” Han gikk foran dem inn i leiligheten igjen og de fulgte etter. Når de kom inn i rommet, satte han seg ned og glemte visst å be dem om å sette seg også, men det så ikke ut til å sjenere Marena. Hun bare satte seg, og da turte de andre også. ”Nå,” sa rektor Rentor sakte, ”hva vil dere?”
”For det første vil jeg ha et hus vi kan bo i.” ”Hva mener du? Du er da ikke lærer? Og du vet at boligene bare er for lærere og deres familier?” ”Ja, jeg vet det og nei, jeg er ingen lærer, men Gnomevik er blitt brent ned til grunnen. Har du ikke hørt det?” Det var et retorisk spørsmål. Selvsagt hadde han ikke hørt det, han hørte jo knapt noe. Nå var det lett å se at han ble sjokkert, han sperret opp øynene og stammet frem; ”Det, det… det er ikke mulig!” Han så ut som han helt hadde glemt dem, og gikk bort til vinduet mens han fortsatte å stamme med fjerne øyne. ”Det er ikke mulig, det er ikke mulig. Ikke mulig…” ”Nå?” sa Marena nådeløst. ”Får vi et hus eller hva?” ”Ja, selvfølgelig, jeg skal forhøre meg om hvem som har plass til å ta dere inn. Men det var mer dere ville?” ”Ja, vi fant disse jentene i skogen” sa hun og pekte på Anna og Elin. ”Vi vet ikke hva de er eller hvor de kommer fra, men noe må vi gjøre med dem. Noen idé?” ”Ja,” sa Rentor med et svakt smil. Han hadde visst alt glemt landsbyen. Så lenge han ikke har glemt at vi trenger et sted å bo og tenkte Adrenoval. ”Løperen min skal ta dem med til Julfarthen Sartova, rådmannen. Han skylder meg en tjeneste.” Marena så tilfreds ut og kom med det siste hun hadde på hjertet. Dette overrasket Adrenoval. ”Til slutt vil jeg søke om skoleplass til sønnen min her.” hun tok armen hans for å lede den gamle gnomens oppmerksomhet mot ham. Adrenoval holdt på å dette ned fra stolen, han hadde syntes det var stort å være her! Skulle han få lov til å GÅ her og? Han så på moren og hun smilte trett til ham. ”Jeg gir meg, du trenger en bedre fremtid. En mulighet til å bo i et ordentlig hus, kanskje en lærerbolig?” sa hun og blunket. Han følte han rødmet og fortet seg å sette på gliset. ”Takk!” sa han og klemte henne. Timal satt i bakgrunnen og så på. Han hadde alltid argumentert for at sønnen skulle få lov til å begynne på skolen, det visste Adrenoval. Han smilte til ham bak ryggen på moren og fikk en tommel opp til svar. De rettet oppmerksomheten mot Rentor igjen, han hadde ikke svart enda. ”Beklager å ødelegge dette for dere, men alle klassene er fulle…” Adrenoval bleknet. Nei! Ikke nå! Han var jo så nær! De kunne ikke være fulle i år! ”Ikke tale om!” Sa Marena sint og dunket neven i bordet. Du har plass til én gutt som trodde han aldri skulle få lov til å begynne på Skolen!” Rentor så skremt ut og begynte å rote i papirer mens han mumlet lavt. ”Ja… jeg vet ikke… det er bare en mulighet, men det er for galt… nei, jeg får spørre.” Så henvendte han seg til dem igjen. ”Greit, det fins en mulighet. Vi har en lærer her som egentlig skulle ha et helt stille år med få plikter, men vi får spørre om hun vil bruke det siste året sitt på ordentlig lærerarbeid og. Hun fortjener bedre, for hun er den beste vi har men…” han begynte å bable, men Adrenoval hørte ikke etter lenger. Han hadde for lengst gjettet hvem den gamle læreren var. Skulle han nå på toppen av alt få Safora til lærer? Det var virkelig ikke til å tro! Nå gledet han seg virkelig. Dette var helt utrolig!
-Inger Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar