Andre del av femte kapittel

De gikk gjennom en nydelig liten by med vakre små murhus og gater brolagt som i den vakreste norske kystby. Men dette så ikke Elin, for hun var en liten smule fortvilet. Etter at de kom inn i byen hadde hun en god grunn til ikke å si noe, hun kunne leke bergtatt av alt det hun så. Hun syntes det var utrolig morsomt å snakke med Velvan, men nå måtte hun tenke. Det var en fantastisk følelse at en så vakker alv ville snakke med lille henne. Både hun og Anna var 15 år, hun visste ikke hvor gammel han kunne være, men han var jo alv. De hadde det i hvert fall kjempefint sammen, så måtte Anna absolutt ødelegge det. Hva var det med henne? Hun hadde vært sur siden de nærmet seg skogen, så Elin turte ikke snakke med henne. Og måten hun hadde ledd på da hun skvatt utenfor muren hadde hørtes rett og slett ond ut. Hun skjønte ingenting, bortsett fra at det nok hadde noe med Velvans oppmerksomhet mot henne å gjøre. Bare at, Anna hadde da aldri hatt problemer med å snakke til gutter? Nå var Elin rett og slett redd henne, dette lignet ikke Anna i det hele tatt. Hun rakk så vidt å tenke dette før de stoppet utenfor et stort hus med brede vinduer. Velvan ga tegn til at de skulle bli med inn. Så gikk de opp mange trapper til de kom inn til et rom som så mistenkelig ut som et venterom. Med små krakker med puter på inntil veggene av tømmer. Bak en stor firkantet boks av tømmer satt et vesen Elin aldri hadde sett før. Hun var stor, mye større enn Velvan, med det samme spisse ansiktet, men hun hadde blålig hud, virkelig digre, lange, spisse ører og langt mørkelilla hår som flommet nedover ryggen. Men det mest iøynefallende med henne var øynene, de skinte, og fikk henne til å se blind ut. Det var pupiller der, de var store på grunn av lyset, men de forsvant liksom i skinnet. Noen regnbuehinne var det ikke der. Vesenet glodde like forvirret på henne, men kom til seg selv og ga dem tegn til å sette seg mens hun snakket med Velvan. Hun ristet oppgitt på hodet over det Velvan hadde å si, før hun gikk til en dør i andre enden av rommet, stakk hodet inn av døra og sa noe. Hun fikk et noe krast svar, men fortsatte å snakke før hun fikk svar igjen og lukket døra. Hun sa noe til Velvan, og han satte seg ved siden av Elin. Anna så fortsatt like sur ut, så Elin holdt kjeft. Etter en stund kom det en liten mann ut som lignet på de barna som hadde hjulpet dem. Han så like trist ut som dem også. Han gikk ut døra til trappene og forsvant. Deretter gjorde sekretæren, for det var vel det hun var, tegn til at de skulle følge etter. Hun sa noe til den der inne før hun slapp dem inn. De gikk inn der det satt en alv med langt svart hår og dypt grønne øyne. Han er virkelig aristokratisk, tenkte Elin. Han var litt annerledes enn Velvan på noen måter. Ørene hans var enda lenger, og han var mye høyere enn ham. Dessuten var øynene hans enda blåere. Han så opp, så virkelig overrasket ut, og sa noe til sekretæren. Dette så ut til å overraske både henne og Velvan. Så gjorde han noe hun aldri hadde ventet. Han snakket til dem. Han sa: ”Hei jenter, hva gjør dere her?”     

- Inger Fossli