Første del av andre kapittel - Rådmannen

”Sartova, Rentor er på tråden igjen!” sekretæren stakk hodet inn av døren med en unnskyldende mine. Julfarthen Sartova gned seg i den aristokratiske alvepannen. Det var femte gangen denne uka rektoren på Gammalnes plaget ham.  ”Javel, hva vil han?” Å ”være på tråden” var et uttrykk som bare betød at en Løper kom med en beskjed og nektet å gå igjen før han fikk svar. Det var ikke helt det samme som en budbringer, for de kom bare med en beskjed uten å plage livet av mottakeren. Sekretæren snudde seg mot venterommet og sa ”Løper, rådmannen kan ta imot deg nå”. Løperen kom inn med et besluttsomt uttykk i ansiktet, det hadde de alltid. Julfarthen bestemte seg for å spille vennlig. ”Vær så god, sitt ned” smilte han og pekte på stolen ovenfor ham selv. ”Hva er beskjeden i dag da?” ”Det vet du utmerket godt” svarte plageånden med et overlegent uttrykk. Julfarthen tenkte som så mange ganger før at de visste altfor mye de der, fikk for mye makt. ”Ja, men jeg vil at du skal gjenta det.” Løperen så irritert ut, han hadde tross alt sagt dette mange ganger før, men Julfarthen var ferdig med å leke snill nå. ”Kator Rentor, rektor ved Skolen avdeling Gammalnes krever penger til å bygge flere klasserom og ansette flere lærere. Årets klasser er allerede overfylt og Folket fortjener utdanning.” ”Javel, du kan hilse tilbake og si igjen...” begynte han, men Løperen avbrøt ham ved å holde opp en hånd; ”vent, det er mer denne gangen” Julfarthen seg tilbake i indignasjon, hva var det den gamle gnomen ville nå da? ”Rektoren sier at hvis du ikke gir ham flere penger, sier han opp som rektor i slutten av året.” Julfarthen måtte smile, gamle geitebukk, tenkte han. Så dette hadde det kommet til? De som hadde vært så gode venner! ”Javel, så får han gjøre det da. Vi har ikke penger nå!  Svøpen er en pest og en plage og må stoppes med alle midler! Det kan du si, IGJEN! Hadet!” Løperen forsvant.

-Inger Fossli

Tredje del av første kapittel - Alvegnomene

Oppdatert!!! Var så lite igjen av dette kapittelet at jeg la inn det siste lille avsnittet her også :)

”Hvordan skjedde dette?” spurte Elin iltert. Anna bare ristet målløs på hodet. Hun visste ikke, dette var bare for rart. ”jeg mener, dette er jo ikke mulig! Vi gikk inn i Fru Andersens hage! Vi ville jo bare ha epler…” hun holdt kjeft da det gikk opp for henne at hun satt og bablet.
    ”Jeg vet ikke Elin, jeg er like forvirret som du er, men de rare folka sitter og glor på oss.” og det gjorde de virkelig. Elin visste kanskje ikke hvordan de hadde kommet seg dit eller hvor de var, men det Anna lurte mest på var hva de små vesenene som satt rundt bålet sammen med dem var. Hennes første ide var gnomer. For de var innmari små, og så ut som små barn. Vel, dama så ut som et lite barn med rynker. Dette sa hun til Elin. ”Jojo, du kan ha rett, kanskje de er gnomer, men de kan jo være dverger og.” ”Nei ikke tale om! Dverger har jo skjegg og potetneser, de der ser ut som unger!”.
    ”Hvem vet… mulig vi aldri får vite det, de ’ungene’ skjønner jo tydeligvis ikke språket vårt.” sa Anna og smilte halvt unnskyldende, halvt forståelsesfullt. Hun måtte innrømme for seg selv at hun virkelig nøt at de vesenene ikke kunne forstå dem. Det hadde vært adskillig vanskeligere å gjette på hva de var da. ”Jaja, rare er de i hvert fall…” Elin satt og så litt fjern ut så Anna skjønte at hun var virkelig forvirret over dette. Det var hun selv også, men hun ville ikke vise det. Sånn satt de og diskuterte en god stund mens de ignorerte barneguttens vedvarende blikk på seg helt til det rynkete barnet pekte på seg selv og sa det Anna skjønte måtte være navnet hennes. Så pekte hun på Elin, men Elin skjønte visst ikke hva som skjedde. ”Hun spør hva du heter” hvisket hun fort og dultet til henne. Da skjønte Elin det og sa navnet sitt. Bare at hun nølte litt først så Marena misforsto. Anna skjønte leken og hun sa det fort for å få lov til å spørre det sjarmerende barnet hva han het. Han hadde visst ikke fått med seg hva de holdt på med, for han bare glante dumt på dem når han ble pekt på. Elin begynte å le da hun så det dumme uttrykket hans og Anna måtte anstrenge seg for ikke å le hun og. Så sa han endelig navnet sitt og Elin lo enda høyere, hun hadde visst fått latterkrampe. Dessuten snakket han så morsomt. Da gjorde han noe. Han pekte på en haug under et stort grantre og sa et navn; ”Timal”. Hun så litt nærmere på haugen. Så skvatt hun skikkelig, for haugen rørte på seg! Da lo Adrenoval, en kort trillende latter og sa noe til henne med lattermild stemme. Hun så bare flau på ham og fikk en følelse av at han gjorde narr av henne, for han gjentok det samme til den vesle kvinnen. Da hendte noe merkelig. Hun kunne ikke se Marenas ansiktsuttrykk, for hun satt med ryggen mot henne, men Adrenoval mistet plutselig glansen i øynene og kraften i smilet. Han så vekk og så plutselig veldig trist ut. Hun så på Elin og så at hun tenkte det samme. Noe hadde skjedd med denne lille familien, og hva det enn var hadde det gjort Timal sjuk og disse to dypt ulykkelige. Hun måtte finne ut mer.

***

Hva er de der? De er i hvert fall ikke gnomer, de er altfor stygge! Han lå bak de nærmeste buskene og så på Anna, Elin og de tre gnomene han hatet mer enn noen. Plutselig syntes han at gamlegnomen så på ham, så han fortet seg å dukke ned. Det måtte kona ha hørt, for plutselig var alle tre på vei mot ham mens de stygge greiene satt og glodde uforstående ut i lufta. Oisann, best å få fart på seg tenkte han og løp den motsatte veien så fort og så stille han kunne. Plutselig var det slutt på skogen og han bråstoppet rett før han gikk på sjøen. Han så seg omkring etter en fluktmulighet og smilte da han fant den.

-Inger Fossli

Ukas bokanmeldelse - Sult

Denne ukas bok: Sult av Knut Hamsun


Beskrivelse: Sult handler om en ung forfatter som bor i Kristiania og ikke får solgt noe av det han skriver. Det handler mye om sjelelivet hans og hvordan han takler det. Han er alltid sulten, men innehar en voldsom stolhet og ønsker å gi inntrykk av at han har mer penger enn han har. Etter hvert blir han også forelsket i en kvinne han i sin fantasi kaller Ylajali.


Min anmeldelse: Dette er jo en Hamsun-bok tross alt og med andre ord et mesterverk, men den tar en evighet å lese til tross for tykkelsen. Den er vannvittig tynn og vannvittig tung å lese. Er også egentlig ganske kjedelig... anbefaler bare til de som er virkelig glad i å lese, og som liker å lese berømte bøker bare for å ha lest dem (som meg selv).


                                             Dette er omslaget til førsteutgaven av "Sult". Bildet fant jeg på Google

Andre del av første kapittel - Alvegnomene

Her kommer det andre avsnittet i kapittelet "Alvegnomene" :) Si fra hvis det er noe jeg bør rette på!!! ;)

De rare vesenene satt på hver sin pute foran bålet og snakket med hverandre på det merkelige syngende språket. Etter at den rødhårede hadde kommet tilbake til bevissthet etter et par minutter og en kopp med vann fra Adrenoval, hadde de prøvd å snakke med ham, men han bare ristet på hodet for å vise at han ikke forstod et ord. Så ble de med til leiren, satte seg og begynte å skravle, noe de hadde gjort i nesten en time mens Adrenoval og Marena satt og glodde på dem. Timal sov og hadde feberfantasier. ”Skulle ønske vi skjønte hva de sa” sa Marena så plutselig at Adrenoval skvatt litt når han hørte et språk han forsto etter å ha hørt på alvegnomene, som de hadde blitt enige om å kalle dem, en stund. ”Det er jo fascinerende da. Og hvem vet, kanskje de diskuterer hvordan de skal drepe og spise oss? Det vil jeg helst slippe å høre i så fall, vil ikke du?” Marena sendte ham et blikk som sa at det var veldig dumt sagt, ”de er ikke grønnkledde denarer, de er en fjerde rase. Men hvordan de bare kunne dukke opp i skogen sånn uten videre fatter jeg ikke. Dessuten ser de like sjokkerte ut som oss. Men vent litt” hun lagde en ”se-nå” bevegelse med hånda, snudde seg mot dem, pekte på seg selv og sa: ”Ma-re-na” før hun pekte på den svarthårede og spurte med blikket. Jenta så forvirret ut et øyeblikk før den rødhårede dultet til henne og sa noe lavt. Da virket det som det gikk et lys opp for henne og hun svarte ”Åh, Elin”
”Åhelin?”
Da smilte jenta og ristet på hodet; ”Elin”
”Aaaah” sa Marena og smilte hun og. Den rødhårede trengte ingen oppfordring. ”Anna” sa hun og pekte på seg selv før hun så spørrende på Adrenoval. Han på sin side var blitt ørlite grann målløs av måten de snakket på, i et helt annet tonefall enn noe annet han hadde hørt før. Han hadde visst ventet litt lenge med å svare for Elin fniste mens Anna pekte mer innstendig på ham. ”Adrenoval,” fikk han sumlet seg til å si. Elin fniste enda mer og Adrenoval kjente at han rødmet. Likte de ikke navnet hans? Eller syntes de det var han som var rar? Han visste ikke helt hva ham likte minst. Han bestemte seg for å overbevise dem om at han var oppvakt, så han pekte på faren og sa navnet hans. Da var det han som fikk seg en god latter, for den rødhåra skvatt høyt. ”Så du ham ikke?” sa han med et flir før han kom på at de ikke snakka samme språk og henvendte seg til moren i stedet; ”hun så ham ikke mam!” ”nei, ho gjorde ikke det” sa hun med et svakt smil. Men det fikk Adrenoval til å holde kjeft, for i øynene til moren var det en sorg han kjente så altfor godt. Det var den samme sorgen som hadde fått faren til å gråte og som han selv kjente, men nektet å vedkjenne seg.

-Inger Fossli

Første del av første kapittel - Alvegnomene

Her er det første avsnittet i selve boka. Håper dere liker det :)

”Mutter!” Katova ropte ned i kjelleren der Safora lette etter det siste glasset med krongsevje. Krong var en tresort som bare vokste høyest oppe på Krongfjell, familien dro dit en gang i året for å høste sevjen som både smakte godt og hjalp mot de fleste mageplager. Hun fikk ikke noe svar, hørte bare masse mumling som tydet på at moren nok en gang snakket med seg selv: ”Hvor er det? Jeg satte det jo på øverste hylle! Skulle ikke forundre meg om Ompa tok det den… Aha!” Katova ropte igjen og fikk svar denne gangen, siden Safora hadde funnet sevjen.  ”Hva er det? Vet du, faren din har klart å sette krongsevjen bak ripsgeleen på nederste hylle. Fatter ikke hvorfor han har satt den der, den skulle jo stå på øverste sammen med isbærene (isbær var det Folket brukte som kjøleelement)!” ”Ja, greit, men mutter, klassen jeg skal ha i år er overfull! Noen av dem må flyttes, men alle de andre sier at deres klasser også er fulle. Du som har vært klasseleder så lenge vet vel hva jeg kan gjøre?” ”Ja, du kan jo splitte opp klassen og gjøre den til to mindre? Det pleier å funke.” ”Det gjør ikke det skjønner du, for alle klasserommene blir opptatt. Det er rett og slett alvorlig oversøkning i år.” ”Da må du rett og slett finne deg i det, det går nok bra, jeg skal hjelpe deg.”
    Safora hadde vært klasseleder i mange år, og skulle slippe for første gang. Dette året skulle hun bare være historielærer i tre forskjellige klasser og assistent i de andre. Det ville bli deilig. Hun nærmet seg jo pensjonsalderen nå, hun var 148 og skulle gi seg så snart hun fylte 150. Da skulle hun og mannen Ompa flytte til Alvekløft, så Katova kunne ha lærerboligen for seg selv. I Alvekløft hadde Ompa arvet et gammelt hus som foreløpig bare sto tomt og Ompa lengtet hjem. Katova var den yngste datteren deres, hadde vært vikarlærer i 10 år og skulle endelig få sin første klasse som 50-åring. Safora hadde fått henne seint, hennes eldste datter var 47 år eldre enn søsteren og hadde flyttet hjemmefra for en stund siden. Hun levde som omreisende handelskvinne.
    ”Jaja, jeg får det vel til…” Katova fikk en bekymringsrynke i alvepannen sin og gikk tilbake til stua mens hun tenkte hardt på problemet sitt.

-Inger Fossli

Mona

Her er tvillingsøstra mi sin blogg: Monas bokblogg

Ukas bokanmeldelse - Jeg savner deg

Jeg skal ha en bokanmeldelse hver uke av en bok jeg har lest :)

Denne ukas bok: "Jeg savner deg, jeg savner deg" av Peter Pohl og Kienna Gieth.

Beskrivelse: Boka handler om to tvillingjenter, Tina er den tøffe av dem som alltid har nye kjærester, mens Cilla er stille og mer rolig. En dag dør Cilla i en bilulykke og boka handler om hvordan Tina klarer seg. Kienna Gieth mistet selv sin tvillingsøster som trettenåring, så historien er delvis sann.

Min anmeldelse: Denne boka er helt fantastisk. Jeg har aldri lest noe som har gått mer inn på meg, verken før eller siden. Det kan godt hende det er fordi jeg er tvilling selv, ingen kjenner meg så godt som søsteren min. Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den bør leses av alle, anbefaler på det sterkeste!!!

Bildet er hentet fra en side jeg fant ved å bruke Google