Oppdatert!!! Var så lite igjen av dette kapittelet at jeg la inn det siste lille avsnittet her også :)
”Hvordan skjedde dette?” spurte Elin iltert. Anna bare ristet målløs på hodet. Hun visste ikke, dette var bare for rart. ”jeg mener, dette er jo ikke mulig! Vi gikk inn i Fru Andersens hage! Vi ville jo bare ha epler…” hun holdt kjeft da det gikk opp for henne at hun satt og bablet.
”Jeg vet ikke Elin, jeg er like forvirret som du er, men de rare folka sitter og glor på oss.” og det gjorde de virkelig. Elin visste kanskje ikke hvordan de hadde kommet seg dit eller hvor de var, men det Anna lurte mest på var hva de små vesenene som satt rundt bålet sammen med dem var. Hennes første ide var gnomer. For de var innmari små, og så ut som små barn. Vel, dama så ut som et lite barn med rynker. Dette sa hun til Elin. ”Jojo, du kan ha rett, kanskje de er gnomer, men de kan jo være dverger og.” ”Nei ikke tale om! Dverger har jo skjegg og potetneser, de der ser ut som unger!”.
”Hvem vet… mulig vi aldri får vite det, de ’ungene’ skjønner jo tydeligvis ikke språket vårt.” sa Anna og smilte halvt unnskyldende, halvt forståelsesfullt. Hun måtte innrømme for seg selv at hun virkelig nøt at de vesenene ikke kunne forstå dem. Det hadde vært adskillig vanskeligere å gjette på hva de var da. ”Jaja, rare er de i hvert fall…” Elin satt og så litt fjern ut så Anna skjønte at hun var virkelig forvirret over dette. Det var hun selv også, men hun ville ikke vise det. Sånn satt de og diskuterte en god stund mens de ignorerte barneguttens vedvarende blikk på seg helt til det rynkete barnet pekte på seg selv og sa det Anna skjønte måtte være navnet hennes. Så pekte hun på Elin, men Elin skjønte visst ikke hva som skjedde. ”Hun spør hva du heter” hvisket hun fort og dultet til henne. Da skjønte Elin det og sa navnet sitt. Bare at hun nølte litt først så Marena misforsto. Anna skjønte leken og hun sa det fort for å få lov til å spørre det sjarmerende barnet hva han het. Han hadde visst ikke fått med seg hva de holdt på med, for han bare glante dumt på dem når han ble pekt på. Elin begynte å le da hun så det dumme uttrykket hans og Anna måtte anstrenge seg for ikke å le hun og. Så sa han endelig navnet sitt og Elin lo enda høyere, hun hadde visst fått latterkrampe. Dessuten snakket han så morsomt. Da gjorde han noe. Han pekte på en haug under et stort grantre og sa et navn; ”Timal”. Hun så litt nærmere på haugen. Så skvatt hun skikkelig, for haugen rørte på seg! Da lo Adrenoval, en kort trillende latter og sa noe til henne med lattermild stemme. Hun så bare flau på ham og fikk en følelse av at han gjorde narr av henne, for han gjentok det samme til den vesle kvinnen. Da hendte noe merkelig. Hun kunne ikke se Marenas ansiktsuttrykk, for hun satt med ryggen mot henne, men Adrenoval mistet plutselig glansen i øynene og kraften i smilet. Han så vekk og så plutselig veldig trist ut. Hun så på Elin og så at hun tenkte det samme. Noe hadde skjedd med denne lille familien, og hva det enn var hadde det gjort Timal sjuk og disse to dypt ulykkelige. Hun måtte finne ut mer.
”Hvordan skjedde dette?” spurte Elin iltert. Anna bare ristet målløs på hodet. Hun visste ikke, dette var bare for rart. ”jeg mener, dette er jo ikke mulig! Vi gikk inn i Fru Andersens hage! Vi ville jo bare ha epler…” hun holdt kjeft da det gikk opp for henne at hun satt og bablet.
”Jeg vet ikke Elin, jeg er like forvirret som du er, men de rare folka sitter og glor på oss.” og det gjorde de virkelig. Elin visste kanskje ikke hvordan de hadde kommet seg dit eller hvor de var, men det Anna lurte mest på var hva de små vesenene som satt rundt bålet sammen med dem var. Hennes første ide var gnomer. For de var innmari små, og så ut som små barn. Vel, dama så ut som et lite barn med rynker. Dette sa hun til Elin. ”Jojo, du kan ha rett, kanskje de er gnomer, men de kan jo være dverger og.” ”Nei ikke tale om! Dverger har jo skjegg og potetneser, de der ser ut som unger!”.
”Hvem vet… mulig vi aldri får vite det, de ’ungene’ skjønner jo tydeligvis ikke språket vårt.” sa Anna og smilte halvt unnskyldende, halvt forståelsesfullt. Hun måtte innrømme for seg selv at hun virkelig nøt at de vesenene ikke kunne forstå dem. Det hadde vært adskillig vanskeligere å gjette på hva de var da. ”Jaja, rare er de i hvert fall…” Elin satt og så litt fjern ut så Anna skjønte at hun var virkelig forvirret over dette. Det var hun selv også, men hun ville ikke vise det. Sånn satt de og diskuterte en god stund mens de ignorerte barneguttens vedvarende blikk på seg helt til det rynkete barnet pekte på seg selv og sa det Anna skjønte måtte være navnet hennes. Så pekte hun på Elin, men Elin skjønte visst ikke hva som skjedde. ”Hun spør hva du heter” hvisket hun fort og dultet til henne. Da skjønte Elin det og sa navnet sitt. Bare at hun nølte litt først så Marena misforsto. Anna skjønte leken og hun sa det fort for å få lov til å spørre det sjarmerende barnet hva han het. Han hadde visst ikke fått med seg hva de holdt på med, for han bare glante dumt på dem når han ble pekt på. Elin begynte å le da hun så det dumme uttrykket hans og Anna måtte anstrenge seg for ikke å le hun og. Så sa han endelig navnet sitt og Elin lo enda høyere, hun hadde visst fått latterkrampe. Dessuten snakket han så morsomt. Da gjorde han noe. Han pekte på en haug under et stort grantre og sa et navn; ”Timal”. Hun så litt nærmere på haugen. Så skvatt hun skikkelig, for haugen rørte på seg! Da lo Adrenoval, en kort trillende latter og sa noe til henne med lattermild stemme. Hun så bare flau på ham og fikk en følelse av at han gjorde narr av henne, for han gjentok det samme til den vesle kvinnen. Da hendte noe merkelig. Hun kunne ikke se Marenas ansiktsuttrykk, for hun satt med ryggen mot henne, men Adrenoval mistet plutselig glansen i øynene og kraften i smilet. Han så vekk og så plutselig veldig trist ut. Hun så på Elin og så at hun tenkte det samme. Noe hadde skjedd med denne lille familien, og hva det enn var hadde det gjort Timal sjuk og disse to dypt ulykkelige. Hun måtte finne ut mer.
***
Hva er de der? De er i hvert fall ikke gnomer, de er altfor stygge! Han lå bak de nærmeste buskene og så på Anna, Elin og de tre gnomene han hatet mer enn noen. Plutselig syntes han at gamlegnomen så på ham, så han fortet seg å dukke ned. Det måtte kona ha hørt, for plutselig var alle tre på vei mot ham mens de stygge greiene satt og glodde uforstående ut i lufta. Oisann, best å få fart på seg tenkte han og løp den motsatte veien så fort og så stille han kunne. Plutselig var det slutt på skogen og han bråstoppet rett før han gikk på sjøen. Han så seg omkring etter en fluktmulighet og smilte da han fant den.
-Inger Fossli
-Inger Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar