For endte gang ble de kastet hardhendt ned på bakken i utkanten av leiren. Han så bort på venninnen som fortsatt var bevisstløs etter at hun traff en stein forrige gang. Han ville ikke nekte for det, ikke engang for seg selv. Han var livredd og ante ikke hva han skulle gjøre. De hadde verken fått mat eller vann på de tre dagene de hadde vært Svøpens fanger, så hodet hans funket ikke. Det eneste han klarte å tenke på var at Tavalomi måtte klare seg. Selvfølgelig lurte han også på hvordan det hadde gått med foreldrene og de eldre brødrene, som hadde blitt ført bort av en gruppe denarer sammen med resten av de voksne. Selv om han var yngst av fem søsken og Tavalomi foreløpig var enebarn i sin familie, var han to år, sju måneder, en uke og seks dager eldre enn henne og hadde alltid passet på jenta. Adrenoval var bare en måned, tre uker og en dag eldre enn ham, men hadde allikevel alltid vært sjef, for gnomene var veldig opptatt av å ha respekt for eldre, uansett hvor mye eldre de var. Noe som gjorde det veldig viktig å vite nøyaktig når de ble født. De hadde ikke årstall, men holdt desto bedre rede på hvor mange år, måneder, uker og dager de var. Dette var trolig fordi de var det av de tre folkeslagene som ble yngst og selv de eldste av dem var mer enn 50 år yngre enn de som ble sett på som relativt unge pensjonister blant alvene og hos denarene var de rene ungdommer å regne.
Sjefen for denarene snudde seg mot ham og viftet med et kjøttstykke mens han lo rått. ”Dette skulle’ru gjerne hatt, hæ? Det var virk’li synd, for det får’u ikke!” Han stappet det i kjeften og tygget på det mens han laget spottende ”mmmm”-lyder for å irritere ham. Når han hadde svelget det snudde han seg mot Tavalomi. ”Håper hu overlever, ellers får vi dårlig betalt for’a. Men steinen va’kke SÅ stor, det går vel bra.” så snudde han seg vekk igjen. Dette forvirret Savark, ikke bare fordi det var helt uhørt at denarene oppførte seg sånn, for de var egentlig veldig snille vesener, til tross for det grove språket og høyden. Det var tvert imot det at etter disse dagene var det første gang en av dem så ut til å hjelpe. For det var det det føltes som han prøvde på da han nokså kamuflert sa at hun nok kom til å klare seg. Det hadde liksom vært et snev av medfølelse og ”hint-hint” i øynene hans. Som om han ville si at de var ikke så fæle. Han som nettopp hadde kommet seg etter sjokket han fikk da han oppdaget hvor grusomme de var! Men det varte ikke lenge før de igjen ble slengt over skuldrene til bærerne sine igjen og denarene fortsatte løpingen, og da så lederen like kaldt og følelsesløst på ham som han hadde gjort hele tiden.
-Inger Fossli
Sjefen for denarene snudde seg mot ham og viftet med et kjøttstykke mens han lo rått. ”Dette skulle’ru gjerne hatt, hæ? Det var virk’li synd, for det får’u ikke!” Han stappet det i kjeften og tygget på det mens han laget spottende ”mmmm”-lyder for å irritere ham. Når han hadde svelget det snudde han seg mot Tavalomi. ”Håper hu overlever, ellers får vi dårlig betalt for’a. Men steinen va’kke SÅ stor, det går vel bra.” så snudde han seg vekk igjen. Dette forvirret Savark, ikke bare fordi det var helt uhørt at denarene oppførte seg sånn, for de var egentlig veldig snille vesener, til tross for det grove språket og høyden. Det var tvert imot det at etter disse dagene var det første gang en av dem så ut til å hjelpe. For det var det det føltes som han prøvde på da han nokså kamuflert sa at hun nok kom til å klare seg. Det hadde liksom vært et snev av medfølelse og ”hint-hint” i øynene hans. Som om han ville si at de var ikke så fæle. Han som nettopp hadde kommet seg etter sjokket han fikk da han oppdaget hvor grusomme de var! Men det varte ikke lenge før de igjen ble slengt over skuldrene til bærerne sine igjen og denarene fortsatte løpingen, og da så lederen like kaldt og følelsesløst på ham som han hadde gjort hele tiden.
-Inger Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar