”Mam, hva var det, i skogen?” ”Jeg vet ikke Adrenoval, men det var sikkert et rovdyr, kanskje en ulv”. ”Litt langt borte fra Ulvesletta, syns du ikke?” ”Jeg vet ikke sa jeg jo.” Moren hørtes irritert ut, så Adrenoval sa ikke mer. Ikke så rart, de hadde gått i flere timer nå. Marena og Adrenoval støttet opp Timal, mens Anna og Elin fulgte nølende etter. Det virket som de ikke var helt sikre på om det var greit at de ble med, selv om både Marena og Adrenoval hadde smilt til dem og vinket dem med seg. Det var god plass i båten ”Vinola” (Vinola var yndlingsblomsten til Marena), og de syntes ikke de kunne overlate de stakkars jentevesenene til seg selv. Vesenet i buskene hadde dukket opp den andre dagen i leiren. Timal hadde blitt bedre og de ble enige om at de måtte flytte på seg.
Plutselig rørte Timal på seg og prøvde å reise seg opp, men Marena holdt ham nede. ”Du er ikke sterk nok enda, ikke rør deg. ”Joda”, insisterte han mens han rev seg løs fra grepet til familien sin. ”Det går bra nå”. Mens han gikk foran dem gjentok han det en gang til, litt lavere som for å tvinge seg selv til å tro på det; ”det går bra nå”.
”Wow, gammern er oppe og går jo!” sa Anna og gliste til Elin. Adrenoval snudde seg og så på dem, men sa ikke noe. ”Hysj”, sa Elin halvt sint, halvt lattermild. ”Sånn får du ikke si”. ”Hvorfor ikke? De forstår ingenting,” så dempet hun stemmen for moro skyld med et ertent uttrykk i det solbrune ansiktet. ”Jeg vedder på at han er en drukkenbolt og at det er derfor familien bor her ute i skauen.” Nå ble Elin sint på ekte. ”Det der er skikkelig slemt sagt Anna! Ser du ikke at han er sjuk? Hva det enn var, var det en tragedie som gjorde at de havnet her, helt sikkert.” hun kunne ikke fatte at Anna kunne vise så lite respekt for familien som lot dem bli med dem. De hadde sikkert ikke mer enn det de gikk og sto i, det var ingenting å gjøre narr av! ”Jada, jada, ikke bli så sur da, det var bare en spøk! Dessuten kan du ikke vite det sikkert.” Anna så fornærmet ut, så Elin bestemte seg for å slutte fred. De hadde ikke råd til å bli uvenner nå. ”Men han HAR litt rød nese har han ikke?” sa hun og fniste. Anna så takknemlig på henne og fniste hun også. De kunne jo ikke vite at den røde nesa hans var et resultat av de lange timene med hodet i den glovarme essa full av rødt pulver som brant godt.
Mens de snakket hadde de kommet ut av skogen og fram til et vann. Elin syntes det var skikkelig koselig der og håpet de skulle bli der en stund. Hun så på den lille kvinnen som gikk foran i håp om å tyde hva de skulle nå og så det sjokkerte ansiktsuttrykket hennes. Det samme uttrykket var på ansiktene til de to andre smårollingene.
-Inger Fossli
Plutselig rørte Timal på seg og prøvde å reise seg opp, men Marena holdt ham nede. ”Du er ikke sterk nok enda, ikke rør deg. ”Joda”, insisterte han mens han rev seg løs fra grepet til familien sin. ”Det går bra nå”. Mens han gikk foran dem gjentok han det en gang til, litt lavere som for å tvinge seg selv til å tro på det; ”det går bra nå”.
”Wow, gammern er oppe og går jo!” sa Anna og gliste til Elin. Adrenoval snudde seg og så på dem, men sa ikke noe. ”Hysj”, sa Elin halvt sint, halvt lattermild. ”Sånn får du ikke si”. ”Hvorfor ikke? De forstår ingenting,” så dempet hun stemmen for moro skyld med et ertent uttrykk i det solbrune ansiktet. ”Jeg vedder på at han er en drukkenbolt og at det er derfor familien bor her ute i skauen.” Nå ble Elin sint på ekte. ”Det der er skikkelig slemt sagt Anna! Ser du ikke at han er sjuk? Hva det enn var, var det en tragedie som gjorde at de havnet her, helt sikkert.” hun kunne ikke fatte at Anna kunne vise så lite respekt for familien som lot dem bli med dem. De hadde sikkert ikke mer enn det de gikk og sto i, det var ingenting å gjøre narr av! ”Jada, jada, ikke bli så sur da, det var bare en spøk! Dessuten kan du ikke vite det sikkert.” Anna så fornærmet ut, så Elin bestemte seg for å slutte fred. De hadde ikke råd til å bli uvenner nå. ”Men han HAR litt rød nese har han ikke?” sa hun og fniste. Anna så takknemlig på henne og fniste hun også. De kunne jo ikke vite at den røde nesa hans var et resultat av de lange timene med hodet i den glovarme essa full av rødt pulver som brant godt.
Mens de snakket hadde de kommet ut av skogen og fram til et vann. Elin syntes det var skikkelig koselig der og håpet de skulle bli der en stund. Hun så på den lille kvinnen som gikk foran i håp om å tyde hva de skulle nå og så det sjokkerte ansiktsuttrykket hennes. Det samme uttrykket var på ansiktene til de to andre smårollingene.
-Inger Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar