Moran lo mens han styrte Vinola mot elva som førte til Rosendal. Han hadde ikke bare funnet seg en ekstremt praktisk måte å komme seg til hovedstaden på, han hadde også spilt de drittgnomene et fantastisk pek. Hva kom de til å gjøre nå uten båten? Kanskje de kom til å prøve seg på å GÅ over ulvesletta? Ville vært dumt av dem tenkte han med et flir. Moran var en smart ung gnom, men verden hadde vært stygg mot ham. Begge foreldrene hadde omkommet i brannen om ødela hjemmet og han var dødelig sjalu på Adrenoval for den familien han hadde. Han hadde et pent ansikt med svarte krøller på toppen av hodet klippet i en opprørsk sveis. Alle som så ham for første gang ville si at han var en søt gutt, helt til de så øynene hans. De var merket av livet hans og hadde en utilnærmelig, nesten ond glød. I Rosendal håpet han å få endret livet sitt til det bedre. Der måtte det jo finnes noen som så hva han var god for. Uflaksen må jo ta slutt en gang! Tenkte han bittert. Da skjedde det. Båten krenget stygt når en stor bølge traff ham på siden. Deretter kom vinden som var skyld i bølgen. Seilet som var lappet utallige ganger av Marena revnet av kraften i vinden. Moran var ikke god til å seile, han visste ikke engang at han måtte passe seg for bommen. Det eneste foreldrene noensinne hadde lært ham var hvilke planter som spiselige og hvordan han drepte smådyr med slynge. Ikke at dette var unyttig kunnskap, men det var nokså utilstrekkelig når du var om bord på en seilbåt på et opprørsk hav. Bommen slo ham i svime, og i de kraftige vindkastene ble Vinola slynget frem og tilbake før hun omsider drev i land på en strand.
-Inger Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar