Marena sto og stirret med munnen åpen og tårer i øyenkroken. Hun elsket den båten, det visste Adrenoval. Og nå var den borte. De kunne like godt ha tatt klærne hun gikk i. Ikke at de var noe å skryte av, de hadde jo ikke akkurat vært landsbyens rikeste, så klærne var deretter. De hadde alle tre de små, grå tradisjonelle gnometoppene og kortbuksene (gnomene merket nesten ikke kulde, på grunn av bokstavelig talt veldig tykk hud), Marena hadde korte ermer til rett nedenfor skuldrene med frynser på og en tettsittende bluse som endte i en splitt ved navlen hvor hver gikk pent til hver side. Kortbuksene hennes gikk til rett over knærne. Adrenoval hadde de samme kortbuksene og de samme ermene med frynser, men resten var annerledes fordi han var gutt. Toppen endte rett under brystet. Timal var utstyrt på samme måten, selv om hans topp var hakket lenger enn Adrenovals fordi han var eldre. Gnomer er ikke jålete, kortbuksene var rent funksjonelle, men pynten på toppene viste rangen. Jo penere pynt, jo rikere. Disse tre hadde frynser, fordi de ikke hadde råd til noe annet enn pent knytte tråder på ermene. Rikere gnomer kunne ha rav, perler eller til og med edelsteiner hengende i små tråder ermene. Moran var enda fattigere enn dem og hadde derfor ingen pynt i det hele tatt, bare tre trekantede hakk i hvert erme som pynt. Selve toppen var altfor kort fordi familien ikke hadde hatt råd til å lage ham en ny, så brystet syntes under og ermene var langt oppå skuldrene. Det var også kuttet ned på prisen ved at istedenfor den avrundede halsen de andre hadde, hadde han en v-formet en. Kortbuksa hans var så vidt innenfor anstendighetens grenser, stoppet litt under hoftene og gikk på skrå nedover til under knærne.
Men tilbake til saken; Marena var sønderknust over tapet av båten sin. Det kunne alle se (vel, Anna og Elin kunne bare se at hun var sønderknust, de ante ikke hvorfor). ”Hun har sikkert bare drevet inn til stranda, skal vi gå og se?” spurte Timal medfølende. ”Nei,” sa Marena. ”Hun har ikke drevet noe sted, hun er stjålet. For det første knyter jeg bedre enn som så. Og for det andre…” istedenfor å si noe, satte hun seg ned og viste dem det tydelig avkuttede tauet. Da skjønte visst Anna og Elin det og syntes Adrenoval det så ut som. ”Hva gjør vi da?” Spurte han forsiktig. Marena satte seg ned på steinen med tårer i øynene. ”Jeg vet ikke, alt jeg vet er at vi må komme oss til folk, vi overlever ikke stort lenger alene og vi kan ikke fortsette å drasse på de merkelige vesenene.” Adrenoval så tankefullt fra henne til jentene som så forvirrede ut. Strandet i Gammalskogen, kan det bli verre? Så kom han på noe. ”Mam?” ”ja, hva?” ”Jeg vet et sted med folk og overnattingssteder…” Marena snudde seg og så avventende på ham. ”Vel…” Dette var vanskelig for ham, det kunne virke egoistisk og det var det siste han ville nå med moren så fra seg. ”Vi er i Gammalskogen…” ”Kom til poenget” avbrøt Marena ham tvert og Timal hysjet lavt på henne, syntes tydeligvis hun gikk litt over streken nå. Adrenoval ble nervøs, men hentet styrke i farens stødige blikk før han igjen henvendte seg til moren; ”Vi er i Gammalskogen ved Gammalnes. Ovenfor Gammalnes ligger en av Skolens avdelinger.” han fryktet reaksjonen hennes, men hun virket merkelig uinteressert. ”Greit,” sukket hun og så vekk igjen. Så går vi til Gammalnes da. Kom igjen.” Hun begynte å gå tilbake inn i skogen, og de andre måtte bare følge etter.
-Inger Fossli
Men tilbake til saken; Marena var sønderknust over tapet av båten sin. Det kunne alle se (vel, Anna og Elin kunne bare se at hun var sønderknust, de ante ikke hvorfor). ”Hun har sikkert bare drevet inn til stranda, skal vi gå og se?” spurte Timal medfølende. ”Nei,” sa Marena. ”Hun har ikke drevet noe sted, hun er stjålet. For det første knyter jeg bedre enn som så. Og for det andre…” istedenfor å si noe, satte hun seg ned og viste dem det tydelig avkuttede tauet. Da skjønte visst Anna og Elin det og syntes Adrenoval det så ut som. ”Hva gjør vi da?” Spurte han forsiktig. Marena satte seg ned på steinen med tårer i øynene. ”Jeg vet ikke, alt jeg vet er at vi må komme oss til folk, vi overlever ikke stort lenger alene og vi kan ikke fortsette å drasse på de merkelige vesenene.” Adrenoval så tankefullt fra henne til jentene som så forvirrede ut. Strandet i Gammalskogen, kan det bli verre? Så kom han på noe. ”Mam?” ”ja, hva?” ”Jeg vet et sted med folk og overnattingssteder…” Marena snudde seg og så avventende på ham. ”Vel…” Dette var vanskelig for ham, det kunne virke egoistisk og det var det siste han ville nå med moren så fra seg. ”Vi er i Gammalskogen…” ”Kom til poenget” avbrøt Marena ham tvert og Timal hysjet lavt på henne, syntes tydeligvis hun gikk litt over streken nå. Adrenoval ble nervøs, men hentet styrke i farens stødige blikk før han igjen henvendte seg til moren; ”Vi er i Gammalskogen ved Gammalnes. Ovenfor Gammalnes ligger en av Skolens avdelinger.” han fryktet reaksjonen hennes, men hun virket merkelig uinteressert. ”Greit,” sukket hun og så vekk igjen. Så går vi til Gammalnes da. Kom igjen.” Hun begynte å gå tilbake inn i skogen, og de andre måtte bare følge etter.
-Inger Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar