De rare vesenene satt på hver sin pute foran bålet og snakket med hverandre på det merkelige syngende språket. Etter at den rødhårede hadde kommet tilbake til bevissthet etter et par minutter og en kopp med vann fra Adrenoval, hadde de prøvd å snakke med ham, men han bare ristet på hodet for å vise at han ikke forstod et ord. Så ble de med til leiren, satte seg og begynte å skravle, noe de hadde gjort i nesten en time mens Adrenoval og Marena satt og glodde på dem. Timal sov og hadde feberfantasier. ”Skulle ønske vi skjønte hva de sa” sa Marena så plutselig at Adrenoval skvatt litt når han hørte et språk han forsto etter å ha hørt på alvegnomene, som de hadde blitt enige om å kalle dem, en stund. ”Det er jo fascinerende da. Og hvem vet, kanskje de diskuterer hvordan de skal drepe og spise oss? Det vil jeg helst slippe å høre i så fall, vil ikke du?” Marena sendte ham et blikk som sa at det var veldig dumt sagt, ”de er ikke grønnkledde denarer, de er en fjerde rase. Men hvordan de bare kunne dukke opp i skogen sånn uten videre fatter jeg ikke. Dessuten ser de like sjokkerte ut som oss. Men vent litt” hun lagde en ”se-nå” bevegelse med hånda, snudde seg mot dem, pekte på seg selv og sa: ”Ma-re-na” før hun pekte på den svarthårede og spurte med blikket. Jenta så forvirret ut et øyeblikk før den rødhårede dultet til henne og sa noe lavt. Da virket det som det gikk et lys opp for henne og hun svarte ”Åh, Elin”
”Åhelin?”
Da smilte jenta og ristet på hodet; ”Elin”
”Aaaah” sa Marena og smilte hun og. Den rødhårede trengte ingen oppfordring. ”Anna” sa hun og pekte på seg selv før hun så spørrende på Adrenoval. Han på sin side var blitt ørlite grann målløs av måten de snakket på, i et helt annet tonefall enn noe annet han hadde hørt før. Han hadde visst ventet litt lenge med å svare for Elin fniste mens Anna pekte mer innstendig på ham. ”Adrenoval,” fikk han sumlet seg til å si. Elin fniste enda mer og Adrenoval kjente at han rødmet. Likte de ikke navnet hans? Eller syntes de det var han som var rar? Han visste ikke helt hva ham likte minst. Han bestemte seg for å overbevise dem om at han var oppvakt, så han pekte på faren og sa navnet hans. Da var det han som fikk seg en god latter, for den rødhåra skvatt høyt. ”Så du ham ikke?” sa han med et flir før han kom på at de ikke snakka samme språk og henvendte seg til moren i stedet; ”hun så ham ikke mam!” ”nei, ho gjorde ikke det” sa hun med et svakt smil. Men det fikk Adrenoval til å holde kjeft, for i øynene til moren var det en sorg han kjente så altfor godt. Det var den samme sorgen som hadde fått faren til å gråte og som han selv kjente, men nektet å vedkjenne seg.
-Inger Fossli
”Åhelin?”
Da smilte jenta og ristet på hodet; ”Elin”
”Aaaah” sa Marena og smilte hun og. Den rødhårede trengte ingen oppfordring. ”Anna” sa hun og pekte på seg selv før hun så spørrende på Adrenoval. Han på sin side var blitt ørlite grann målløs av måten de snakket på, i et helt annet tonefall enn noe annet han hadde hørt før. Han hadde visst ventet litt lenge med å svare for Elin fniste mens Anna pekte mer innstendig på ham. ”Adrenoval,” fikk han sumlet seg til å si. Elin fniste enda mer og Adrenoval kjente at han rødmet. Likte de ikke navnet hans? Eller syntes de det var han som var rar? Han visste ikke helt hva ham likte minst. Han bestemte seg for å overbevise dem om at han var oppvakt, så han pekte på faren og sa navnet hans. Da var det han som fikk seg en god latter, for den rødhåra skvatt høyt. ”Så du ham ikke?” sa han med et flir før han kom på at de ikke snakka samme språk og henvendte seg til moren i stedet; ”hun så ham ikke mam!” ”nei, ho gjorde ikke det” sa hun med et svakt smil. Men det fikk Adrenoval til å holde kjeft, for i øynene til moren var det en sorg han kjente så altfor godt. Det var den samme sorgen som hadde fått faren til å gråte og som han selv kjente, men nektet å vedkjenne seg.
-Inger Fossli
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar