Andre del av fjerde kapittel - Drømmelæreren

Adrenoval sitret av spenning der de gikk mot Saforas hus, nå brydde han seg ikke om å skjule det lenger, siden det var moren som vel vitende hadde gjort det mot ham. Hun smilte beroligende til ham idet Timal banket på døra hennes og Adrenoval holdt på å gå under av nervøsitet. En ung alv åpnet. Håret hennes var langt på venstre side og bak, og ble plutselig kort på høyre side. Det var svart med blonde, nesten gule striper. Frisyren var helt moteriktig blant unge alver, det var også kjolen hennes. En nydelig lang blå kjole med lilla V-hals og ermer med intrikate mønstre. Dette var Katova skjønte Adrenoval, men holdt seg stille. ”Hallo?” Sa hun spørrende da hun fikk øye på dem. ”Hei,” svarte Timal høflig. ”Jeg er Timal Olven, født Olkev og dette er min kone Marena, født Entiro og min sønn Adrenoval. Vi kom hit for å søke skoleplass til sønnen vår, og fikk høre at vi skulle snakke med moren din. For du er Katova, ikke sant?” da smilte Katova og nikket. ”Javisst er jeg det, men dere kommer nok forgjeves, både klassene og klasserommene er fulle i år.” Adrenoval kjente hjertet synke i brystet. Hun kunne like gjerne ha brent alle bøkene hans, dette fikk ikke skje! Timal sa, fortsatt med det høflige smilet på plass, ”Vi vil gjerne snakke med henne likevel.” Katova nikket høflig og slapp dem inn mens hun ropte på moren; ”Mutter, det er noen gnomer her som vil snakke med deg!” ”Greit, be dem sette seg i stua, jeg kommer straks!” Adrenoval stivnet. Stemmen hennes! Var hun virkelig så gammel som det hørtes ut som? Ikke at han ikke egentlig visste det, det var bare så rart å få det bekreftet på den måten... det gikk opp for ham at han hadde et tilbedende og nokså tåpelig uttrykk i ansiktet, så han lukket igjen munnen som hadde åpnet seg mot hans vilje og rødmet. Katova merket det visst og smilte muntert. ”Inn her,” sa hun blidt og pekte inn mot en koselig liten stue i andre enden av gangen. Adrenoval plukket opp føttene sine og snublet inn i stua. Han ble stående til Katova gjorde tegn til at de kunne sette seg. Timal og Marena satte seg ved siden av hverandre i sofaen, mens Adrenoval gled ned i den nærmeste stolen. Han syns det tok en evighet, men skvatt allikevel da helten hans kom inn av den døra han hadde holdt øye med så lenge. Safora hadde fyldig langt hår uten noe ekstra dilldall, det var ikke vanlig blant alver over 120 med begynnende grånende hår å gå med fantasifulle frisyrer. Eneste forkskjellen på hennes og datterens hårfarger var at Safora også hadde en del grå hår. Bortsett fra det var de ikke mye like, mor og datter. Adrenoval reiste seg med det samme, mens foreldrene tok det litt roligere. Safora nikket til ham (dette var som å ta hverandre i hånden i vår verden, noe de ikke kunne uten vanskeligheter siden det var så stor forskjell på høydene) med et snilt smil og presenterte seg. ”Hei, jeg heter Safora Vendel, født Venn” Adrenoval klarte å nikke tilbake, men klarte ikke å si mer enn ”Jeg vet det…” Safora så ut som hun moret seg over dette, men hun smilte oppmuntrende. Han rødmet da han hørte hva han selv hadde sagt og presenterte seg ordentlig; ”Jeg heter Adrenoval Olven.”  Hun og foreldrene presenterte seg for hverandre før de satte seg igjen. Igjen datt Adrenoval ned på stolen. Timal hadde nesten ikke satt seg før han begynte å snakke. ”Adrenoval her har lest alt som fins å lese om deg, han vet mer om deg enn alle andre i landsbyen til sammen” (ikke at det sa så mye). Safora smilte enda bredere og Adrenovals ansikt fikk en enda dypere rødfarge. ”Pap...” hvisket han spakt. ”Så koselig,” sa Safora og snudde seg mot ham. ”Nå skal jeg gå av med pensjon neste år, men alltid hyggelig å høre at noen liker en. Hvorfor er dere her egentlig?” Timal svarte. ”Vi har vært hos rektor Rentor for å søke skoleplass til Adrenoval, men fikk høre det var fullt. Han sa vi skulle snakke med deg.” ”klart han gjorde, den tullingen”. Det var Katova som brøt inn i samtalen. Hun henvendte seg til moren. ”Han lovet deg et rolig år, og nå vil han at du skal sette sammen en klasse? Han er ikke riktig god.” ”Katova da, Kator Rentor er en flink rektor. Han har sikkert en god grunn.” ”Nei mutter, han er senil og det vet du.” Safora ignorerte henne og snudde seg mot Timal igjen.”Mitt siste år som lærer skal jeg egentlig bare ha noen småjobbber skjønner du. Dessuten fins det ikke ledige klasserom, lurer på hva han vil vi skal gjøre.” ”Det sa han faktisk,” innskjøt Timal. ”Han sa det var en gammel skolestue rett ved ulvesletta som hadde plass til seks, sju elever. Han mente det kunne bli en passende liten klasse for en pensjoni...” ”Vær så snill,” skjøt Marena inn, ”dette er så viktig for ham.” ”Javel,” smilte Safora og så på Adrenoval. ”Jeg skal få laget en liten klasse med førsteårselever. Neste år er det nok normale tilstander på skolen igjen.” Var det så lett? Akkurat da oppfylte hun alle forestillinger Adrenoval hadde om henne. Han ble så lykkelig at han ikke klarte å skjule gliset. Dette lo Safora hjertelig av.

-Inger Fossli

Signaler

"Om Signaler

Signaler er Cappelen Damms årvisse debutantantologi hvor forfattere som ennå ikke har fått tekstene sine publisert får stå side om side med etablerte forfattere. Antologien har siden 1986 vært et arnested for fremtidige forfatterskap og en lang rekke forfattere har startet sin litterære karriere i Signaler. På denne måten har Signaler vært et viktig tilskudd til bredden av norsk litteratur.

Innleveringsfrist 15. november hvert år.

Send inn dikt, essay, kortprosa, noveller, romanutdrag, sangtekster, tegneserier med mer 
(lengde ca. 2-20 sider)."

Dette står på Cappelen Damms hjemmeside. Det hørtes veldig gøy ut og jeg har planer om å sende inn prologen og de tre første kapitlene mine (nøyaktig 19 sider). Hadde vært kult å få det på trykk!:D

Første del av fjerde kapittel - Drømmelæreren

Elin og Anna fulgte stille etter den gamle ut av leiligheten. De andre hadde for lengst gått til det første og største av de små husene. Jentene hadde begynt å følge etter dem, men kvinnen hadde ristet på hodet og gjort tegn til at de skulle følge etter gamlingen. Det var nå litt rart, det å bare bli overlevert til noen andre som en hundevalp eller noe. Han hadde sett på dem med et skjevt lite smil og signalisert at de skulle sette seg igjen. Så satt han bare og glodde på dem i en evighet. Litt irriterende egentlig, syntes Elin. Deretter gikk han ut av leiligheten og gjorde tegn til at de skulle bli der. Noen minutter senere (trodde Elin, mens Anna klagde over at han brukte flere timer), kom han tilbake med et vesen jentene ikke trengte å gjette på for å kjenne igjen. Det var en alv. Akkurat som i eventyrene. Han var høy, med spisse ører, langt blondt hår og et nydelig ansikt. Han ligner litt på Legolas jo tenkte Elin, som selvfølgelig hadde sett Ringenes Herre-filmene. Hun smilte til ham, og han stirret forvirret og fascinert på dem. Han sa noe til den gamle, som på sin side smilte og sa noe fort. Alven så ut som han likte det som ble sagt og lot jentene forstå at de skulle følge etter ham, noe Elin ikke hadde noe som helst imot, så pen som han var.
Når de hadde gått en stund pekte hun på seg selv og sa navnet sitt og pekte så på ham, som Marena hadde gjort. Han så forvirret på henne, men sa navnet sitt; ”Velvan”, og smilte et nydelig smil. Deretter gjentok han navnet hennes spørrende. Hun smilte og nikket, så pekte hun på Anna og sa hennes navn. Anna på sin side gliste frekt til henne og hevet øyenbrynene megetsigende. Elin ignorerte det og gjentok Velvans navn til venninnen. Hun smilte ertende til ham og løftet hånden til hilsen. Elin snudde seg tilbake til Velvan og tenkte at hun måtte finne en måte å snakke med ham på, men da vinket Anna henne til seg med et flir. ”Driver du og flørter med alven eller? Han er langt utenfor din rekkevidde!” ”Æsj, slutt å tull da. Jeg bare prøver å komme gjennom språkbarrieren! Men han er jo fantastisk pen da! Som Legolas, det må du innrømme.”  ”Næææ, Orlando Bloom er hakket penere, men visst er’n søt! Bare husk at han er alv og sikkert mye eldre enn han ser ut som.” ”Tull, han der er guttunge. Det ser du vel! Dessuten har det ingenting å si, han er vakker.” Så kom hun på at hun egentlig ikke var forelsket og sa fort: ”Men jeg bare snakker med ham!” ”Ja, klart” smilte Anna. Elin dultet liksom fornærmet til henne og gikk for å prøve å snakke mer med Velvan.

-Inger Fossli

Ukas bokanmeldelse - Lionboy

Denne ukas bok: Lionboy (trilogi) skrevet av Zizou Corder (Louisa Young og datteren Isabel Adomakoh Young)

Beskrivelse av serien: Lionboyserien er selvfølgelig engelsk og handler om Charlie Ashanti, en gutt som kan snakke med katter og bor i London en gang i fremtiden. Faren hans er fra Ghana og moren hans er engelsk. En dag blir foreldrene hans kidnappet av en gutt ved navn Rafi Sadler. Han prøver å ta Charlie og, men Charlie greier å rømme med et sirkusskip. Han blir med dem til Paris for å lete etter foreldrene og greier å holde kontakt med dem ved hjelp av kattene, som har overraskende lyst til å hjelpe ham. Om bord på skipet møter han seks løver. Han blir veldig god venn med dem og legger etterhvert en plan for å redde dem. Sånn begynner serien, det blir stadig flere konflikter og det blir vanskeligere for Charlie å hjelpe både foreldrene og løvene. Han får mange venner og nye fiender utover i historien. Den første boka heter bare "Lionboy", den andre heter "Lionboy - The chase" og den siste heter "Lionboy - The truth".

Min anmeldelse: Serien er morsom og spennende. Den blir stadig mer innviklet og stadig mer forvirrende. Dette at han kan snakke med katter gjør historien så surrealistisk at den nesten kvalifiserer til fantasy-stempel. I slutten av boka skulle jeg ønske det var flere bøker om denne smarte, modige gutten. Jeg elsket denne serien, engelsken er ikke så vanskelig og måten den er skrevet på er fantastisk. Anbefales til ALLE!    Bildene fant jeg her 
                                                 


   

Femte del av tredje kapittel - Skolen avdeling Gammalnes

Adrenoval holdt på å gå under av undertrykt iver. De var på skolen! HAN var på skolen! Han holdt seg for det meste bak den deprimerte moren så han kunne slippe løs gliset. De gikk forbi hytta til Safora, den første i rekken og den beste av lærerboligene. Navnet hennes og datteren hennes sto i store gullbokstaver utenpå hytta. Hun hadde fått den hytta etter 30 år i tro tjeneste og var sett på som den beste læreren, populær blant både elever og lærere. Han hadde lest alt han hadde kommet over om henne, hun var hans idol, han ville også bli lærer. Faren hadde tidlig sett hans talenter og lært ham å lese, noe han selv hadde lært på småskolen som liten. Å kunne lese var et kriterium for å begynne på Skolen, derfor hadde det vært en stor skuffelse å bli nektet å begynne etter at han hadde oppdaget Safora. Han skulle gjerne gått inn for å hilse på henne, men det ville være å strekke morens tålmodighet vel langt. De var på vei mot rektorens leilighet som stakk ut fra Skolebygningen. Rektoren Kator Rentor var ikke veldig godt likt lenger, det ble ventet at han skulle gå av i løpet av de nærmeste årene, han var jo alt 70 år og begynte å bli en smule senil. Men han var tross alt rektor, valgt blant lærerne av lærerne og elevene. Han hadde ærlig fått plassen, han begynte bare å bli litt gammel. Det var ventet at Saforas datter skulle overta, fordi Safora selv skulle pensjonere seg. Katova var nesten like flink som moren og var også godt likt. Timal banket på døren og en gammel skjeggete, gråhåret gnom åpnet. Han hadde ikke mange rynker, for det fikk ikke gnomer. Marena hadde noen, men hun var fattigere enn Kator og derfor mer merket av livet. Hadde det ikke vært for de vasne øynene og det grå skjegget hans kunne han nesten vært yngre enn Marena. Timal hadde heller ikke mange rynkene, for han kom fra en byfamilie og hadde vært bortskjemt helt til han ble forelsket i Marena. Da hadde han valgt å leve som hun gjorde, og han hadde elsket det.
”Hei… hvem er dere og hva gjør dere her?” sa han litt surt, men høflig. Marena skulle til å si noe, men ble stoppet. ”Dere får komme inn uansett, jeg trenger en pause fra problemene.” Han gikk foran dem inn i leiligheten igjen og de fulgte etter. Når de kom inn i rommet, satte han seg ned og glemte visst å be dem om å sette seg også, men det så ikke ut til å sjenere Marena. Hun bare satte seg, og da turte de andre også. ”Nå,” sa rektor Rentor sakte, ”hva vil dere?”
”For det første vil jeg ha et hus vi kan bo i.” ”Hva mener du? Du er da ikke lærer? Og du vet at boligene bare er for lærere og deres familier?” ”Ja, jeg vet det og nei, jeg er ingen lærer, men Gnomevik er blitt brent ned til grunnen. Har du ikke hørt det?” Det var et retorisk spørsmål. Selvsagt hadde han ikke hørt det, han hørte jo knapt noe. Nå var det lett å se at han ble sjokkert, han sperret opp øynene og stammet frem; ”Det, det… det er ikke mulig!” Han så ut som han helt hadde glemt dem, og gikk bort til vinduet mens han fortsatte å stamme med fjerne øyne. ”Det er ikke mulig, det er ikke mulig. Ikke mulig…” ”Nå?” sa Marena nådeløst. ”Får vi et hus eller hva?” ”Ja, selvfølgelig, jeg skal forhøre meg om hvem som har plass til å ta dere inn. Men det var mer dere ville?”  ”Ja, vi fant disse jentene i skogen” sa hun og pekte på Anna og Elin. ”Vi vet ikke hva de er eller hvor de kommer fra, men noe må vi gjøre med dem. Noen idé?” ”Ja,” sa Rentor med et svakt smil. Han hadde visst alt glemt landsbyen. Så lenge han ikke har glemt at vi trenger et sted å bo og tenkte Adrenoval. ”Løperen min skal ta dem med til Julfarthen Sartova, rådmannen. Han skylder meg en tjeneste.” Marena så tilfreds ut og kom med det siste hun hadde på hjertet. Dette overrasket Adrenoval. ”Til slutt vil jeg søke om skoleplass til sønnen min her.” hun tok armen hans for å lede den gamle gnomens oppmerksomhet mot ham. Adrenoval holdt på å dette ned fra stolen, han hadde syntes det var stort å være her! Skulle han få lov til å GÅ her og? Han så på moren og hun smilte trett til ham. ”Jeg gir meg, du trenger en bedre fremtid. En mulighet til å bo i et ordentlig hus, kanskje en lærerbolig?” sa hun og blunket. Han følte han rødmet og fortet seg å sette på gliset. ”Takk!” sa han og klemte henne. Timal satt i bakgrunnen og så på. Han hadde alltid argumentert for at sønnen skulle få lov til å begynne på skolen, det visste Adrenoval. Han smilte til ham bak ryggen på moren og fikk en tommel opp til svar. De rettet oppmerksomheten mot Rentor igjen, han hadde ikke svart enda. ”Beklager å ødelegge dette for dere, men alle klassene er fulle…” Adrenoval bleknet. Nei! Ikke nå! Han var jo så nær! De kunne ikke være fulle i år! ”Ikke tale om!” Sa Marena sint og dunket neven i bordet. Du har plass til én gutt som trodde han aldri skulle få lov til å begynne på Skolen!” Rentor så skremt ut og begynte å rote i papirer mens han mumlet lavt. ”Ja… jeg vet ikke… det er bare en mulighet, men det er for galt… nei, jeg får spørre.” Så henvendte han seg til dem igjen. ”Greit, det fins en mulighet. Vi har en lærer her som egentlig skulle ha et helt stille år med få plikter, men vi får spørre om hun vil bruke det siste året sitt på ordentlig lærerarbeid og. Hun fortjener bedre, for hun er den beste vi har men…” han begynte å bable, men Adrenoval hørte ikke etter lenger. Han hadde for lengst gjettet hvem den gamle læreren var. Skulle han nå på toppen av alt få Safora til lærer? Det var virkelig ikke til å tro! Nå gledet han seg virkelig. Dette var helt utrolig!

-Inger Fossli

Tilbakemelding?

Hvis det er noen som leser historien min, VÆR SÅ SNILL å si hva dere synes og hva jeg eventuelt kan forandre på! Jeg aner ikke om det jeg skriver er bra eller ikke...

Fjerde del av tredje kapittel - Skolen avdeling Gammalnes

Sorry at jeg ikke har lagt ut noe på en stund, men jeg har hatt høstferie, her kommer et nytt innlegg og et til kommer i løpet av et par dager ;)

Hva som enn hadde skjedd, var det tydelig at det gikk verst utover den kvinnelige. Hun så helt fra seg ut, mens de andre så ut som om de prøvde å trøste henne eller noe. Da hun viste frem tauet ble bildet litt klarere, det var vel noe som hadde vært bundet til det tauet, og siden de var ved vannet var det vel logisk at det var en båt. De hadde visst bestemt seg for noe likevel bestemt seg for en reserveplan, for nå gikk Marena med bestemte skritt inn i skogen igjen. De fulgte etter i taushet, både jentene og de små skapningene. Anna hadde sikkert mye hun kunne sagt nå, men hun følte at det ville bli tatt veldig ille opp, og hun ville ikke fornærme dem mer enn hun sikkert allerede hadde gjort. Så hun gikk helt stille ved siden av Elin og stirret på ryggen til Marena som gikk fort fremover. Elin så ut som om hun var like usikker, for hun så på sine egne føtter mens hun gikk fremover. Anna og Elin hadde vært bestevenner bestandig, og Anna hadde alltid vært den tøffe. Den som hadde turt å si ting om og til folk hun ikke likte. Hun sa det gjerne rett opp i trynene deres, og det var også hun som hadde bestemt at de skulle gå på epleslang i Fru Andersens hage. De hadde stått og beundret de fine eplene hennes da hun kom ut og bød dem på saft og boller. Idet hun gikk inn for å ordne, fikk Anna øye på en port hun aldri hadde sett der før. Den var bitte liten og var inne i hekken, nesten usynlig. Hun hadde skjøvet greinene til side og så at det gikk fint an å komme seg gjennom. Elin hadde veldig godt skjønt hva som skjedde og protesterte. De kunne ikke gjøre det når de når som helst kom til å bli sluppet inn uansett. Men Anna hadde vært dum. Hun hadde alltid likt bedre det hun gjorde når hun gjorde som en rampestrek, og nå ville hun på epleslang! De hadde gått inn, hun først, og vips så var de der og møtte disse folka eller hva de nå var. Og nå hadde hun verdens verste samvittighet. Både ovenfor Elin, som hun hadde dratt med inn i det her, men også for denne vesle familien som de var til bry for. Hun hadde mest lyst til å dra fra dem for deres skyld og prøve å finne veien tilbake. Men nysgjerrigheten var for stor, hun hadde ekstremt lyst til å finne ut av hva alt dette var for noe rart. Så hun sa ingenting, og dessuten visste hun ikke om hun var verken modig eller smart nok til å klare seg alene her i en ukjent skog i noe som virket som en ukjent verden.
Tankerekken hennes ble avbrutt da den lille familien plutselig satte seg ned på noen steiner og gjorde tegn til dem at de skulle gjøre det samme. De hadde kommet til et sted der skogen ikke var fullt så tett, men snakk om noen lysning var det ikke. Det var tydelig at stedet var blitt brukt før, for de store og flate steinene sto i en ring rundt en sotflekk på bakken. Det skulle ikke stor fantasi til for å skjønne at det var en godt brukt bålplass. Hun satte seg takknemlig ned og fikk Elin som ikke hadde sett det og fortsatt gikk fremover med blikket til å sette seg. Adrenoval spratt opp, fant materialer til et bål, og snart ble de tilbudt tørket kjøtt og lettstekte planter hun ikke visste hva var. De fikk også en varm drikk som de puttet noe rart oppi. Den smakte himmelsk. Adrenoval flirte da han så de overraskede ansiktsuttrykkene deres. Han var egentlig ganske søt, så hun nå, til barn å være. Hun tok opp pinnen hun brukte til å markere hver dag de var der på, måtte ikke komme ut av tellingen. Hun så på den og risset inn det tredje merket. Tre dager, tenkte hun og visste ikke helt hva hun syntes om det. Hun likte tross alt å være her, med disse rare små menneskene, men alt var ukjent og skremmende og disse hadde gjennomgått noe forferdelig hun ikke ville vite hva var. Og viktigst av alt, hun lengtet hjem til familien, særlig storebroren Bjørn.
Sent på ettermiddagen så de noen hus i det fjerne. Adrenoval så veldig oppspilt ut, men på en fordekt måte av hensyn til Marena som fortsatt så ja, rett og slett sur ut. Flokken gikk med raskere skritt mot husklyngen. Det var et digert hus bak alle de små. De små husene var omtrent like store som et alminnelig bolighus hjemme, med stråtak og plankevegger. Det var et hovedhus og litt mindre påbygg. Alle hyttene var like, men hadde forskjellige merker. Plankene var verken stablet eller satt opp ved siden av hverandre, det var ikke egentlig planker heller, det var hele stammer av små bjørke- og andre løvtrær som lå stablet på skrå. De var visst på vei mot de store bygget som rett og slett var et digert rektangel med tre etasjer og et påbygg på den ene kortveggen på størrelse med de små husene, hovedbygg og påbygg til sammen.

-Inger Fossli