Tanker bak boka

Hvor bra denne historien er vet jeg ikke, men jeg bare måtte skrive den. Inspirasjonen fikk jeg da jeg bodde i Tofte på Hurum-halvøya og så en port inne i en hekk. Jeg kunne ikke se noe poeng i at den var der og syntes den så litt magisk ut. Dette er faktisk andre gangen jeg skriver historien, men den første gangen var den dritdårlig, det er jeg fullt klar over. Håper den er bedre denne gangen.
Ok... handlingen er selvfølgelig oppspinn, selvom noe av det er basert på egne erfaringer, som alle forfattere gjør.
Ellers kommer jeg ikke på så mye å si... Spør hvis dere lurer på noe!

- Inger ;)

Første del av sjette kapittel - Hva nå?

Moran reiste seg sakte opp. Han hadde vondt i hodet og såret stolthet, igjen. Båten lå hundre meter unna på stranden og var ikke til å redde, med et stort hull i skroget. Han sukket. Der gikk planen om å komme seg til Rosendal sjøveien. Nå måtte han også gå. Men det var ikke så lett som det hørtes ut som. Så snart han våknet hadde han skjønt hvor han var. Alle tegn tydet på at han hadde drevet i land på Ulvestrand. Ulvestrand, Ulvesjøen, Ulveelva og Ulvesletta var for ulvene som gnomevik var for gnomene. Det var deres område. Kom en ulv eller et annet rovdyr inn på deres territorium, ville de drepe det. Det samme ville en ulv gjøre hvis en gnom trengte seg inn på deres revir. Det var to ulveflokker på hver side av elven. De var fredelige mot hverandre på samme måten som gnomene ikke ville drepe en alv, fordi de var en del av folket. Sånn var det forskjellige typer ulver som hadde sine egne områder, men var fredelige mot hverandre, mens andre rovdyr måtte passe seg. Dette kom av språket. Gnomer, alver og denarer levde i fred fordi de snakket samme språk og hadde mye av den samme kulturen og det samme med ulvene. Derfor var Moran nå rett og slett redd. Det hadde visst ikke vært så smart å prøve å seile til Rosendal. Det var ikke så lett som han trodde. Han fikk holde seg langs elva, helst i den. Han begynte å gå langs stranda for å finne den. Mens han gikk tenkte han som så ofte før på fortida og på hvor bra han skulle få det i Rosendal. Han skulle få en jobb, kanskje som Løper. De fikk godt betalt hadde han hørt. De fikk bo hos alle som hadde råd til en, noe som selvfølgelig betød at de fikk nok med mat også. Ja, Løper skulle han bli. Han var jo sprek, det var sulten som hemmet ham.
Etter en god stund med leting og gåing fant han endelig utløpet til Ulveelva og begynte å gå innover langs den. Det var en bred elv, 20 meter på det minste og vel 40 meter på det bredeste. Moran holdt seg i vannkanten og vasset innover i skogen. Så hørte han ulene og begynte å løpe.

- Inger Fossli

Andre del av femte kapittel

De gikk gjennom en nydelig liten by med vakre små murhus og gater brolagt som i den vakreste norske kystby. Men dette så ikke Elin, for hun var en liten smule fortvilet. Etter at de kom inn i byen hadde hun en god grunn til ikke å si noe, hun kunne leke bergtatt av alt det hun så. Hun syntes det var utrolig morsomt å snakke med Velvan, men nå måtte hun tenke. Det var en fantastisk følelse at en så vakker alv ville snakke med lille henne. Både hun og Anna var 15 år, hun visste ikke hvor gammel han kunne være, men han var jo alv. De hadde det i hvert fall kjempefint sammen, så måtte Anna absolutt ødelegge det. Hva var det med henne? Hun hadde vært sur siden de nærmet seg skogen, så Elin turte ikke snakke med henne. Og måten hun hadde ledd på da hun skvatt utenfor muren hadde hørtes rett og slett ond ut. Hun skjønte ingenting, bortsett fra at det nok hadde noe med Velvans oppmerksomhet mot henne å gjøre. Bare at, Anna hadde da aldri hatt problemer med å snakke til gutter? Nå var Elin rett og slett redd henne, dette lignet ikke Anna i det hele tatt. Hun rakk så vidt å tenke dette før de stoppet utenfor et stort hus med brede vinduer. Velvan ga tegn til at de skulle bli med inn. Så gikk de opp mange trapper til de kom inn til et rom som så mistenkelig ut som et venterom. Med små krakker med puter på inntil veggene av tømmer. Bak en stor firkantet boks av tømmer satt et vesen Elin aldri hadde sett før. Hun var stor, mye større enn Velvan, med det samme spisse ansiktet, men hun hadde blålig hud, virkelig digre, lange, spisse ører og langt mørkelilla hår som flommet nedover ryggen. Men det mest iøynefallende med henne var øynene, de skinte, og fikk henne til å se blind ut. Det var pupiller der, de var store på grunn av lyset, men de forsvant liksom i skinnet. Noen regnbuehinne var det ikke der. Vesenet glodde like forvirret på henne, men kom til seg selv og ga dem tegn til å sette seg mens hun snakket med Velvan. Hun ristet oppgitt på hodet over det Velvan hadde å si, før hun gikk til en dør i andre enden av rommet, stakk hodet inn av døra og sa noe. Hun fikk et noe krast svar, men fortsatte å snakke før hun fikk svar igjen og lukket døra. Hun sa noe til Velvan, og han satte seg ved siden av Elin. Anna så fortsatt like sur ut, så Elin holdt kjeft. Etter en stund kom det en liten mann ut som lignet på de barna som hadde hjulpet dem. Han så like trist ut som dem også. Han gikk ut døra til trappene og forsvant. Deretter gjorde sekretæren, for det var vel det hun var, tegn til at de skulle følge etter. Hun sa noe til den der inne før hun slapp dem inn. De gikk inn der det satt en alv med langt svart hår og dypt grønne øyne. Han er virkelig aristokratisk, tenkte Elin. Han var litt annerledes enn Velvan på noen måter. Ørene hans var enda lenger, og han var mye høyere enn ham. Dessuten var øynene hans enda blåere. Han så opp, så virkelig overrasket ut, og sa noe til sekretæren. Dette så ut til å overraske både henne og Velvan. Så gjorde han noe hun aldri hadde ventet. Han snakket til dem. Han sa: ”Hei jenter, hva gjør dere her?”     

- Inger Fossli

Ukas bokanmeldelse - Silmarillion

Ukas bok: Silmarillion av J.R.R. Tolkien

Beskrivelse: Silmarillion er historien om hvordan Midgard og alle folkeslagene i den ble til, en skapelsesberetning. Den handler om Eru og gudene hans, valaene. Disse skaper verdenen, alvene og menneskene. Først del av boka handler om dette. Alvene er det utvalgte folk og får bo sammen med gudene mens menneskene og de andre vesenene som kommer til etterhvert, bor i Midgard. Alven Fëanor lagde Silmarillene, som er tre edelstener. Dette har en helt egen el i boka. Et av alvefolkene, noldoene gjør noe galt og drar til Midgard. Der bor de sammen med mennesker, dverger og andre folkeslag. Det er de alvene vi hører om i hans senere bøker, "Hobbiten" og "Ringenes herre". Vi møter også Sauron, her som en tjener for guden Melkor. Selvom jeg har lest boka, skjer det så mye i den at det er vanskelig å gjenfortelle alt.

Min anmeldelse: Det er en bra bok som gjør at en forstår mye mer av det som skjer i de senere bøkene, men den er tung og inneholder flere navn på en side enn mange andre bøker har i det hele tatt. Jeg anbefaler den aboslutt, men bare til spesielt interesserte.

   Her fant jeg bildet

Første del av femte kapittel - Overraskelse

Omsider kom de ut på en stor vei. Siden de hadde begynt å gå sent på ettermiddagen dagen før, hadde de overnattet en gang på veien, og de to hadde bare hatt øynene på hverandre der de satt rundt bålet. Hittil hadde de bare gått på en sti som gikk over engene ved bygningene og gjennom en liten skog. Anna visste ikke at det var den samme skogen de hadde møtt Adrenoval og de andre, Gammalskogen, bare at de nå var på østsiden og da hadde de vært helt til vest i skogen. Det så ut som de skulle følge den digre veien, noe Anna var glad for. Hun var lei av å gå bak de turtelduene på en liten sti. Nå kunne hun trenge seg på ved siden av dem. Noe hun gjorde med en gang. ”Velvan,” sa hun med et smil. Velvan så forvirret på henne som om han hadde glemt henne, og Elin så skuffet ut men holdt det for seg selv. Da mistet Anna selvtilliten for første gang i sitt liv, og pekte i retning av veien som om det var derfor hun hadde ropt på ham. Han nikket og pekte samme vei, før han snudde seg til Elin igjen.
Anna ble sint på seg selv. Hvorfor gjorde du det din dust? Hva skulle du sagt til ham liksom? Hun gikk tilbake til det hun hadde drevet med hele turen, se på at Velvan og Elin lærte seg stadig mer av hverandres språk og flørtet med øynene.
Sånn gikk de helt til det plutselig var en diger mur foran dem. Elin hadde ikke sett den, for, som Anna observerte sint, hun hadde øynene fiksert på Velvan og bare Velvan. Hun skvatt derfor da hun plutselig kom under skyggen av den. Da lo Velvan ertende. Anna lo også, mer spottende enn ertende. Elin snudde seg mot henne med et forvirret uttrykk. Så sa Velvan noe til henne, og hun snudde seg tilbake. Han pekte på muren og sa noe hun ikke hørte. Hun hørte det derimot da Elin sa det, mye høyere, som om det var med vilje at Anna skulle høre det, ”Veren!” nærmest ropte hun og Velvan nikket anerkjennende. Så sa Elin ”mur” og Velvan gjentok det lavere. Elin nikket strålende og de fortsatte leken med murstein og alt de kunne se. Velvan holdt imidlertid endelig kjeft da han måtte snakke med portvaktene. Vaktene så som alle andre merkelig på dem. Dette begynte å irritere henne en smule. De slapp dem inn og de kom inn i en liten by. ”Goronsardi” sa Velvan til dem, Elin nikket interessert, mens Anna snudde seg vekk.

-Inger Fossli

Tredje del av fjerde kapittel - Drømmelæreren

Anna måtte smile av Elin der hun gikk og flørta med den vakre alven. De drev og viste hverandre ting for å høre hva det var på den andres språk. Elin kunne si hva hun ville, det var helt tydelig at hun var, om ikke forelska, så alvorlig betatt av unge Velvan. Vel, ung og ung… hvem kunne ane hvor gammel en alv var? Uansett hvor ung han så ut. Var de ikke udødelige da? Jaja… så lenge det bare var flørt så… det var hun som pleide å være den som flørta av de to, men nå hadde altså endelig Elin funnet en. Da måtte det være noe. Hun var ikke typen som snakka lett med folk. Når hun kjente etter var hun litt sjalu. Plutselig snudde Elin seg mot henne. ”på språket deres heter bark `kaubur`sprøtt hva?” Anna nikket smilende uten egentlig å bry seg. De kom aldri til å lære språket uansett, så hvorfor bry seg om likheter i språket? Hvorfor prøve å forstå? Nå ville hun bare hjem. Moren hennes måtte være fra seg av bekymring. Velvan lo kort av uttalen hennes og rettet på henne. Elin smilte beskjedent og sa det riktig. Anna ble bitter. Hvorfor snakket han ikke til henne?

-Inger Fossli

Ukas bokanmeldelse - Deltoras belte

Denne ukas bok: Deltoras Belte (serie) av Emily Rodda

Beskrivelse: Boka handler om Lief, Barda og Jasmine som skal prøve å finne igjen alle edelstenene som hører til i Deltoras belte, beltet tronarvingen skal gå med , men som skyggeherren har spredt for alle vinder. Til sammen former edelstenene ordet Deltora, derav navnet på beltet. Finner de alle edelsteinene i tillgg til arvingen til kongen som lagde belte, må skyggeherren gi tapt og det kan bli fred i landet igjen. I hver bok finner de en edelstein og kommer nærmere og nærmere å ha hele beltet.

Min anmeldelse: Reisene er spennende nok de, med godt språk og spennende situasjoner. Forfatteren har god fantasi og har lagd mange morsomme monstre. På den annen side, hver eneste bok handler om de tre jeg har beskrevet som drar et sted, spør etter det de vil ha, blir nektet det, dreper et monster for å få det, får tak i steinen og drar videre. Dette gjør bøkene kjedelig forutsigbare og det er så mange bøker at en blir veldig lei. På toppen av det hele kommer det en ny serie om disse etterpå, hvor de skal lete etter en fløyte og da er det den samme oppskriften om igjen. Anbefales for de som ikke har lest så mye fantasy, eller bøker i det hele tatt, men det er ikke verdt å lese alle. Her er et hint: De klarer det.

  
Deltoras belte                                En av bøkene i serien