Ukas bokanmeldelse - Tusen strålende soler

Denne ukas bok: Tusen strålende soler av Khaled Hosseini

Beskrivelse: Boka handler om to jenter i Afghanistan. Mariam er et uekte barn, noe moren aldri lar henne få glemme. Laila er lykkelig i familien og bestevennen sin, Tariq. Men så drar brødrene ut i hellig krig. Etter mye dramatikk møtes disse to jentene og blir gode venner mot en felles fiende.

Min anmeldelse: Jeg syns denne boka er kjempebra. Jeg vet at "Drageløperen" er hans mest kjente bok, men jeg syns faktisk denne er hakket bedre. fantastisk skrevet og utrolig lærerik. Anbefales for alle som liker voksenlitteratur.

     Jeg fant bildet her

Tredje del av tredje kapittel - Skolen avdeling Gammalnes

Marena sto og stirret med munnen åpen og tårer i øyenkroken. Hun elsket den båten, det visste Adrenoval. Og nå var den borte. De kunne like godt ha tatt klærne hun gikk i. Ikke at de var noe å skryte av, de hadde jo ikke akkurat vært landsbyens rikeste, så klærne var deretter. De hadde alle tre de små, grå tradisjonelle gnometoppene og kortbuksene (gnomene merket nesten ikke kulde, på grunn av bokstavelig talt veldig tykk hud), Marena hadde korte ermer til rett nedenfor skuldrene med frynser på og en tettsittende bluse som endte i en splitt ved navlen hvor hver gikk pent til hver side. Kortbuksene hennes gikk til rett over knærne. Adrenoval hadde de samme kortbuksene og de samme ermene med frynser, men resten var annerledes fordi han var gutt. Toppen endte rett under brystet. Timal var utstyrt på samme måten, selv om hans topp var hakket lenger enn Adrenovals fordi han var eldre. Gnomer er ikke jålete, kortbuksene var rent funksjonelle, men pynten på toppene viste rangen. Jo penere pynt, jo rikere. Disse tre hadde frynser, fordi de ikke hadde råd til noe annet enn pent knytte tråder på ermene. Rikere gnomer kunne ha rav, perler eller til og med edelsteiner hengende i små tråder ermene. Moran var enda fattigere enn dem og hadde derfor ingen pynt i det hele tatt, bare tre trekantede hakk i hvert erme som pynt. Selve toppen var altfor kort fordi familien ikke hadde hatt råd til å lage ham en ny, så brystet syntes under og ermene var langt oppå skuldrene. Det var også kuttet ned på prisen ved at istedenfor den avrundede halsen de andre hadde, hadde han en v-formet en. Kortbuksa hans var så vidt innenfor anstendighetens grenser, stoppet litt under hoftene og gikk på skrå nedover til under knærne.
    Men tilbake til saken; Marena var sønderknust over tapet av båten sin. Det kunne alle se (vel, Anna og Elin kunne bare se at hun var sønderknust, de ante ikke hvorfor). ”Hun har sikkert bare drevet inn til stranda, skal vi gå og se?” spurte Timal medfølende. ”Nei,” sa Marena. ”Hun har ikke drevet noe sted, hun er stjålet. For det første knyter jeg bedre enn som så. Og for det andre…” istedenfor å si noe, satte hun seg ned og viste dem det tydelig avkuttede tauet. Da skjønte visst Anna og Elin det og syntes Adrenoval det så ut som.  ”Hva gjør vi da?” Spurte han forsiktig. Marena satte seg ned på steinen med tårer i øynene. ”Jeg vet ikke, alt jeg vet er at vi må komme oss til folk, vi overlever ikke stort lenger alene og vi kan ikke fortsette å drasse på de merkelige vesenene.” Adrenoval så tankefullt fra henne til jentene som så forvirrede ut. Strandet i Gammalskogen, kan det bli verre? Så kom han på noe. ”Mam?” ”ja, hva?” ”Jeg vet et sted med folk og overnattingssteder…” Marena snudde seg og så avventende på ham. ”Vel…” Dette var vanskelig for ham, det kunne virke egoistisk og det var det siste han ville nå med moren så fra seg. ”Vi er i Gammalskogen…” ”Kom til poenget” avbrøt Marena ham tvert og Timal hysjet lavt på henne, syntes tydeligvis hun gikk litt over streken nå. Adrenoval ble nervøs, men hentet styrke i farens stødige blikk før han igjen henvendte seg til moren; ”Vi er i Gammalskogen ved Gammalnes. Ovenfor Gammalnes ligger en av Skolens avdelinger.” han fryktet reaksjonen hennes, men hun virket merkelig uinteressert. ”Greit,” sukket hun og så vekk igjen. Så går vi til Gammalnes da. Kom igjen.” Hun begynte å gå tilbake inn i skogen, og de andre måtte bare følge etter.

-Inger Fossli

OBSOBS!

Minner om at dette bare er et førsteutkast av boka, altså at det legges ut etterhvert som jeg skriver det. Jeg gir ingen garanti for at det ikke kan skje drastiske endringer etterhvert ;)

Andre del av tredje kapittel - Skolen avdeling Gammalnes

For endte gang ble de kastet hardhendt ned på bakken i utkanten av leiren. Han så bort på venninnen som fortsatt var bevisstløs etter at hun traff en stein forrige gang. Han ville ikke nekte for det, ikke engang for seg selv. Han var livredd og ante ikke hva han skulle gjøre. De hadde verken fått mat eller vann på de tre dagene de hadde vært Svøpens fanger, så hodet hans funket ikke. Det eneste han klarte å tenke på var at Tavalomi måtte klare seg. Selvfølgelig lurte han også på hvordan det hadde gått med foreldrene og de eldre brødrene, som hadde blitt ført bort av en gruppe denarer sammen med resten av de voksne. Selv om han var yngst av fem søsken og Tavalomi foreløpig var enebarn i sin familie, var han to år, sju måneder, en uke og seks dager eldre enn henne og hadde alltid passet på jenta. Adrenoval var bare en måned, tre uker og en dag eldre enn ham, men hadde allikevel alltid vært sjef, for gnomene var veldig opptatt av å ha respekt for eldre, uansett hvor mye eldre de var. Noe som gjorde det veldig viktig å vite nøyaktig når de ble født. De hadde ikke årstall, men holdt desto bedre rede på hvor mange år, måneder, uker og dager de var. Dette var trolig fordi de var det av de tre folkeslagene som ble yngst og selv de eldste av dem var mer enn 50 år yngre enn de som ble sett på som relativt unge pensjonister blant alvene og hos denarene var de rene ungdommer å regne.
    Sjefen for denarene snudde seg mot ham og viftet med et kjøttstykke mens han lo rått. ”Dette skulle’ru gjerne hatt, hæ? Det var virk’li synd, for det får’u ikke!” Han stappet det i kjeften og tygget på det mens han laget spottende ”mmmm”-lyder for å irritere ham. Når han hadde svelget det snudde han seg mot Tavalomi. ”Håper hu overlever, ellers får vi dårlig betalt for’a. Men steinen va’kke SÅ stor, det går vel bra.” så snudde han seg vekk igjen. Dette forvirret Savark, ikke bare fordi det var helt uhørt at denarene oppførte seg sånn, for de var egentlig veldig snille vesener, til tross for det grove språket og høyden. Det var tvert imot det at etter disse dagene var det første gang en av dem så ut til å hjelpe. For det var det det føltes som han prøvde på da han nokså kamuflert sa at hun nok kom til å klare seg. Det hadde liksom vært et snev av medfølelse og ”hint-hint” i øynene hans. Som om han ville si at de var ikke så fæle. Han som nettopp hadde kommet seg etter sjokket han fikk da han oppdaget hvor grusomme de var! Men det varte ikke lenge før de igjen ble slengt over skuldrene til bærerne sine igjen og denarene fortsatte løpingen, og da så lederen like kaldt og følelsesløst på ham som han hadde gjort hele tiden.

-Inger Fossli

Ukas bokanmeldelse - About a boy

Sorry at ukas bokanmeldelse ikke kom i går, men da hadde jeg det altfor travelt, glemte det rett og slett, så denne gangen ble den en dag forsinka ;)

Ukas bok: About a boy av Nick Hornby

Beskrivelse: Boka handler om en mann (Will) som mener det er best å være ensom og som ikke trenger å jobbe på grunn av farens suksess, og om en gutt (Marcus)som bor sammen med moren sin (Fiona). Hun prøver å ta selvmord, noe Marcus tar veldig tungt. Da begynner han å gå hjem til Will og de to blir venner. Utover i boka begynner du å lure på om det er Will, og ikke Marcus, som er gutten i historien.


Min anmeldelse: Jeg syns boka er veldig bra, den går godt inn i hovedpersonens følelser og klarer å gjøre den både dramatisk og morsom. Som du ser av tittelen er den engelsk, men den har et lett språk, så du trenger ikke være veldig god i engelsk for å lese den. Jeg anbefaler den til alle som liker humor. Du bør helst like å lese på engelsk også da ;)  

  Bildet er som vanlig fra Google

Første del av tredje kapittel - Skolen avdeling Gammalnes

Moran lo mens han styrte Vinola mot elva som førte til Rosendal. Han hadde ikke bare funnet seg en ekstremt praktisk måte å komme seg til hovedstaden på, han hadde også spilt de drittgnomene et fantastisk pek. Hva kom de til å gjøre nå uten båten? Kanskje de kom til å prøve seg på å GÅ over ulvesletta? Ville vært dumt av dem tenkte han med et flir. Moran var en smart ung gnom, men verden hadde vært stygg mot ham. Begge foreldrene hadde omkommet i brannen om ødela hjemmet og han var dødelig sjalu på Adrenoval for den familien han hadde. Han hadde et pent ansikt med svarte krøller på toppen av hodet klippet i en opprørsk sveis. Alle som så ham for første gang ville si at han var en søt gutt, helt til de så øynene hans. De var merket av livet hans og hadde en utilnærmelig, nesten ond glød.     I Rosendal håpet han å få endret livet sitt til det bedre. Der måtte det jo finnes noen som så hva han var god for. Uflaksen må jo ta slutt en gang! Tenkte han bittert. Da skjedde det. Båten krenget stygt når en stor bølge traff ham på siden. Deretter kom vinden som var skyld i bølgen. Seilet som var lappet utallige ganger av Marena revnet av kraften i vinden. Moran var ikke god til å seile, han visste ikke engang at han måtte passe seg for bommen. Det eneste foreldrene noensinne hadde lært ham var hvilke planter som spiselige og hvordan han drepte smådyr med slynge. Ikke at dette var unyttig kunnskap, men det var nokså utilstrekkelig når du var om bord på en seilbåt på et opprørsk hav. Bommen slo ham i svime, og i de kraftige vindkastene ble Vinola slynget frem og tilbake før hun omsider drev i land på en strand.

-Inger Fossli

Andre del av andre kapittel - Rådmannen

Først fra Adrenovals synspunkt, så fra Elins:

”Mam, hva var det, i skogen?” ”Jeg vet ikke Adrenoval, men det var sikkert et rovdyr, kanskje en ulv”. ”Litt langt borte fra Ulvesletta, syns du ikke?” ”Jeg vet ikke sa jeg jo.” Moren hørtes irritert ut, så Adrenoval sa ikke mer. Ikke så rart, de hadde gått i flere timer nå. Marena og Adrenoval støttet opp Timal, mens Anna og Elin fulgte nølende etter. Det virket som de ikke var helt sikre på om det var greit at de ble med, selv om både Marena og Adrenoval hadde smilt til dem og vinket dem med seg. Det var god plass i båten ”Vinola” (Vinola var yndlingsblomsten til Marena), og de syntes ikke de kunne overlate de stakkars jentevesenene til seg selv. Vesenet i buskene hadde dukket opp den andre dagen i leiren. Timal hadde blitt bedre og de ble enige om at de måtte flytte på seg.
Plutselig rørte Timal på seg og prøvde å reise seg opp, men Marena holdt ham nede. ”Du er ikke sterk nok enda, ikke rør deg. ”Joda”, insisterte han mens han rev seg løs fra grepet til familien sin. ”Det går bra nå”. Mens han gikk foran dem gjentok han det en gang til, litt lavere som for å tvinge seg selv til å tro på det; ”det går bra nå”.
”Wow, gammern er oppe og går jo!” sa Anna og gliste til Elin. Adrenoval snudde seg og så på dem, men sa ikke noe. ”Hysj”, sa Elin halvt sint, halvt lattermild. ”Sånn får du ikke si”. ”Hvorfor ikke? De forstår ingenting,” så dempet hun stemmen for moro skyld med et ertent uttrykk i det solbrune ansiktet. ”Jeg vedder på at han er en drukkenbolt og at det er derfor familien bor her ute i skauen.” Nå ble Elin sint på ekte. ”Det der er skikkelig slemt sagt Anna! Ser du ikke at han er sjuk? Hva det enn var, var det en tragedie som gjorde at de havnet her, helt sikkert.” hun kunne ikke fatte at Anna kunne vise så lite respekt for familien som lot dem bli med dem. De hadde sikkert ikke mer enn det de gikk og sto i, det var ingenting å gjøre narr av! ”Jada, jada, ikke bli så sur da, det var bare en spøk! Dessuten kan du ikke vite det sikkert.” Anna så fornærmet ut, så Elin bestemte seg for å slutte fred. De hadde ikke råd til å bli uvenner nå. ”Men han HAR litt rød nese har han ikke?” sa hun og fniste. Anna så takknemlig på henne og fniste hun også. De kunne jo ikke vite at den røde nesa hans var et resultat av de lange timene med hodet i den glovarme essa full av rødt pulver som brant godt.
Mens de snakket hadde de kommet ut av skogen og fram til et vann. Elin syntes det var skikkelig koselig der og håpet de skulle bli der en stund. Hun så på den lille kvinnen som gikk foran i håp om å tyde hva de skulle nå og så det sjokkerte ansiktsuttrykket hennes. Det samme uttrykket var på ansiktene til de to andre smårollingene.

-Inger Fossli

Ukas bokanmeldelse - Den onde greven

Ukas bok: Den onde greven (serie)skrevet av Lemony Snicket


Beskrivelse: Denne lange serien på 13 bøker er totalt surrealistisk. Det handler om tre foreldreløse barn (Violet, Klaus og Sunny) som blir jaget rundt av den onde grev Olaf som vil ha tak i formuen deres. De skriver f.eks. at babyen fekter med tennene og kan lage mat. Til dere som har sett filmen "En serie uheldige hendelser"; den er basert på de tre første bøkene i serien.

Min anmeldelse: Som sagt; en helt og holdent sprø serie. Det fins ikke logiske eller seriøse momenter i den, men den er veldig morsom. Passer godt for folk som gjerne vil lese mer, men ikke vet hvor de skal begynne. Anbefaler til dem og etablerte lesere som vil ha det litt moro.

       
Bildene er fra den første og den siste boka;  "En grufull begynnelse" og "Slutten". Andre eksempler på bøker i serien er "Det horrible hospitalet" (nr. 8) og "Den Grusomme grotten" (nr. 11)

Første del av andre kapittel - Rådmannen

”Sartova, Rentor er på tråden igjen!” sekretæren stakk hodet inn av døren med en unnskyldende mine. Julfarthen Sartova gned seg i den aristokratiske alvepannen. Det var femte gangen denne uka rektoren på Gammalnes plaget ham.  ”Javel, hva vil han?” Å ”være på tråden” var et uttrykk som bare betød at en Løper kom med en beskjed og nektet å gå igjen før han fikk svar. Det var ikke helt det samme som en budbringer, for de kom bare med en beskjed uten å plage livet av mottakeren. Sekretæren snudde seg mot venterommet og sa ”Løper, rådmannen kan ta imot deg nå”. Løperen kom inn med et besluttsomt uttykk i ansiktet, det hadde de alltid. Julfarthen bestemte seg for å spille vennlig. ”Vær så god, sitt ned” smilte han og pekte på stolen ovenfor ham selv. ”Hva er beskjeden i dag da?” ”Det vet du utmerket godt” svarte plageånden med et overlegent uttrykk. Julfarthen tenkte som så mange ganger før at de visste altfor mye de der, fikk for mye makt. ”Ja, men jeg vil at du skal gjenta det.” Løperen så irritert ut, han hadde tross alt sagt dette mange ganger før, men Julfarthen var ferdig med å leke snill nå. ”Kator Rentor, rektor ved Skolen avdeling Gammalnes krever penger til å bygge flere klasserom og ansette flere lærere. Årets klasser er allerede overfylt og Folket fortjener utdanning.” ”Javel, du kan hilse tilbake og si igjen...” begynte han, men Løperen avbrøt ham ved å holde opp en hånd; ”vent, det er mer denne gangen” Julfarthen seg tilbake i indignasjon, hva var det den gamle gnomen ville nå da? ”Rektoren sier at hvis du ikke gir ham flere penger, sier han opp som rektor i slutten av året.” Julfarthen måtte smile, gamle geitebukk, tenkte han. Så dette hadde det kommet til? De som hadde vært så gode venner! ”Javel, så får han gjøre det da. Vi har ikke penger nå!  Svøpen er en pest og en plage og må stoppes med alle midler! Det kan du si, IGJEN! Hadet!” Løperen forsvant.

-Inger Fossli

Tredje del av første kapittel - Alvegnomene

Oppdatert!!! Var så lite igjen av dette kapittelet at jeg la inn det siste lille avsnittet her også :)

”Hvordan skjedde dette?” spurte Elin iltert. Anna bare ristet målløs på hodet. Hun visste ikke, dette var bare for rart. ”jeg mener, dette er jo ikke mulig! Vi gikk inn i Fru Andersens hage! Vi ville jo bare ha epler…” hun holdt kjeft da det gikk opp for henne at hun satt og bablet.
    ”Jeg vet ikke Elin, jeg er like forvirret som du er, men de rare folka sitter og glor på oss.” og det gjorde de virkelig. Elin visste kanskje ikke hvordan de hadde kommet seg dit eller hvor de var, men det Anna lurte mest på var hva de små vesenene som satt rundt bålet sammen med dem var. Hennes første ide var gnomer. For de var innmari små, og så ut som små barn. Vel, dama så ut som et lite barn med rynker. Dette sa hun til Elin. ”Jojo, du kan ha rett, kanskje de er gnomer, men de kan jo være dverger og.” ”Nei ikke tale om! Dverger har jo skjegg og potetneser, de der ser ut som unger!”.
    ”Hvem vet… mulig vi aldri får vite det, de ’ungene’ skjønner jo tydeligvis ikke språket vårt.” sa Anna og smilte halvt unnskyldende, halvt forståelsesfullt. Hun måtte innrømme for seg selv at hun virkelig nøt at de vesenene ikke kunne forstå dem. Det hadde vært adskillig vanskeligere å gjette på hva de var da. ”Jaja, rare er de i hvert fall…” Elin satt og så litt fjern ut så Anna skjønte at hun var virkelig forvirret over dette. Det var hun selv også, men hun ville ikke vise det. Sånn satt de og diskuterte en god stund mens de ignorerte barneguttens vedvarende blikk på seg helt til det rynkete barnet pekte på seg selv og sa det Anna skjønte måtte være navnet hennes. Så pekte hun på Elin, men Elin skjønte visst ikke hva som skjedde. ”Hun spør hva du heter” hvisket hun fort og dultet til henne. Da skjønte Elin det og sa navnet sitt. Bare at hun nølte litt først så Marena misforsto. Anna skjønte leken og hun sa det fort for å få lov til å spørre det sjarmerende barnet hva han het. Han hadde visst ikke fått med seg hva de holdt på med, for han bare glante dumt på dem når han ble pekt på. Elin begynte å le da hun så det dumme uttrykket hans og Anna måtte anstrenge seg for ikke å le hun og. Så sa han endelig navnet sitt og Elin lo enda høyere, hun hadde visst fått latterkrampe. Dessuten snakket han så morsomt. Da gjorde han noe. Han pekte på en haug under et stort grantre og sa et navn; ”Timal”. Hun så litt nærmere på haugen. Så skvatt hun skikkelig, for haugen rørte på seg! Da lo Adrenoval, en kort trillende latter og sa noe til henne med lattermild stemme. Hun så bare flau på ham og fikk en følelse av at han gjorde narr av henne, for han gjentok det samme til den vesle kvinnen. Da hendte noe merkelig. Hun kunne ikke se Marenas ansiktsuttrykk, for hun satt med ryggen mot henne, men Adrenoval mistet plutselig glansen i øynene og kraften i smilet. Han så vekk og så plutselig veldig trist ut. Hun så på Elin og så at hun tenkte det samme. Noe hadde skjedd med denne lille familien, og hva det enn var hadde det gjort Timal sjuk og disse to dypt ulykkelige. Hun måtte finne ut mer.

***

Hva er de der? De er i hvert fall ikke gnomer, de er altfor stygge! Han lå bak de nærmeste buskene og så på Anna, Elin og de tre gnomene han hatet mer enn noen. Plutselig syntes han at gamlegnomen så på ham, så han fortet seg å dukke ned. Det måtte kona ha hørt, for plutselig var alle tre på vei mot ham mens de stygge greiene satt og glodde uforstående ut i lufta. Oisann, best å få fart på seg tenkte han og løp den motsatte veien så fort og så stille han kunne. Plutselig var det slutt på skogen og han bråstoppet rett før han gikk på sjøen. Han så seg omkring etter en fluktmulighet og smilte da han fant den.

-Inger Fossli

Ukas bokanmeldelse - Sult

Denne ukas bok: Sult av Knut Hamsun


Beskrivelse: Sult handler om en ung forfatter som bor i Kristiania og ikke får solgt noe av det han skriver. Det handler mye om sjelelivet hans og hvordan han takler det. Han er alltid sulten, men innehar en voldsom stolhet og ønsker å gi inntrykk av at han har mer penger enn han har. Etter hvert blir han også forelsket i en kvinne han i sin fantasi kaller Ylajali.


Min anmeldelse: Dette er jo en Hamsun-bok tross alt og med andre ord et mesterverk, men den tar en evighet å lese til tross for tykkelsen. Den er vannvittig tynn og vannvittig tung å lese. Er også egentlig ganske kjedelig... anbefaler bare til de som er virkelig glad i å lese, og som liker å lese berømte bøker bare for å ha lest dem (som meg selv).


                                             Dette er omslaget til førsteutgaven av "Sult". Bildet fant jeg på Google

Andre del av første kapittel - Alvegnomene

Her kommer det andre avsnittet i kapittelet "Alvegnomene" :) Si fra hvis det er noe jeg bør rette på!!! ;)

De rare vesenene satt på hver sin pute foran bålet og snakket med hverandre på det merkelige syngende språket. Etter at den rødhårede hadde kommet tilbake til bevissthet etter et par minutter og en kopp med vann fra Adrenoval, hadde de prøvd å snakke med ham, men han bare ristet på hodet for å vise at han ikke forstod et ord. Så ble de med til leiren, satte seg og begynte å skravle, noe de hadde gjort i nesten en time mens Adrenoval og Marena satt og glodde på dem. Timal sov og hadde feberfantasier. ”Skulle ønske vi skjønte hva de sa” sa Marena så plutselig at Adrenoval skvatt litt når han hørte et språk han forsto etter å ha hørt på alvegnomene, som de hadde blitt enige om å kalle dem, en stund. ”Det er jo fascinerende da. Og hvem vet, kanskje de diskuterer hvordan de skal drepe og spise oss? Det vil jeg helst slippe å høre i så fall, vil ikke du?” Marena sendte ham et blikk som sa at det var veldig dumt sagt, ”de er ikke grønnkledde denarer, de er en fjerde rase. Men hvordan de bare kunne dukke opp i skogen sånn uten videre fatter jeg ikke. Dessuten ser de like sjokkerte ut som oss. Men vent litt” hun lagde en ”se-nå” bevegelse med hånda, snudde seg mot dem, pekte på seg selv og sa: ”Ma-re-na” før hun pekte på den svarthårede og spurte med blikket. Jenta så forvirret ut et øyeblikk før den rødhårede dultet til henne og sa noe lavt. Da virket det som det gikk et lys opp for henne og hun svarte ”Åh, Elin”
”Åhelin?”
Da smilte jenta og ristet på hodet; ”Elin”
”Aaaah” sa Marena og smilte hun og. Den rødhårede trengte ingen oppfordring. ”Anna” sa hun og pekte på seg selv før hun så spørrende på Adrenoval. Han på sin side var blitt ørlite grann målløs av måten de snakket på, i et helt annet tonefall enn noe annet han hadde hørt før. Han hadde visst ventet litt lenge med å svare for Elin fniste mens Anna pekte mer innstendig på ham. ”Adrenoval,” fikk han sumlet seg til å si. Elin fniste enda mer og Adrenoval kjente at han rødmet. Likte de ikke navnet hans? Eller syntes de det var han som var rar? Han visste ikke helt hva ham likte minst. Han bestemte seg for å overbevise dem om at han var oppvakt, så han pekte på faren og sa navnet hans. Da var det han som fikk seg en god latter, for den rødhåra skvatt høyt. ”Så du ham ikke?” sa han med et flir før han kom på at de ikke snakka samme språk og henvendte seg til moren i stedet; ”hun så ham ikke mam!” ”nei, ho gjorde ikke det” sa hun med et svakt smil. Men det fikk Adrenoval til å holde kjeft, for i øynene til moren var det en sorg han kjente så altfor godt. Det var den samme sorgen som hadde fått faren til å gråte og som han selv kjente, men nektet å vedkjenne seg.

-Inger Fossli

Første del av første kapittel - Alvegnomene

Her er det første avsnittet i selve boka. Håper dere liker det :)

”Mutter!” Katova ropte ned i kjelleren der Safora lette etter det siste glasset med krongsevje. Krong var en tresort som bare vokste høyest oppe på Krongfjell, familien dro dit en gang i året for å høste sevjen som både smakte godt og hjalp mot de fleste mageplager. Hun fikk ikke noe svar, hørte bare masse mumling som tydet på at moren nok en gang snakket med seg selv: ”Hvor er det? Jeg satte det jo på øverste hylle! Skulle ikke forundre meg om Ompa tok det den… Aha!” Katova ropte igjen og fikk svar denne gangen, siden Safora hadde funnet sevjen.  ”Hva er det? Vet du, faren din har klart å sette krongsevjen bak ripsgeleen på nederste hylle. Fatter ikke hvorfor han har satt den der, den skulle jo stå på øverste sammen med isbærene (isbær var det Folket brukte som kjøleelement)!” ”Ja, greit, men mutter, klassen jeg skal ha i år er overfull! Noen av dem må flyttes, men alle de andre sier at deres klasser også er fulle. Du som har vært klasseleder så lenge vet vel hva jeg kan gjøre?” ”Ja, du kan jo splitte opp klassen og gjøre den til to mindre? Det pleier å funke.” ”Det gjør ikke det skjønner du, for alle klasserommene blir opptatt. Det er rett og slett alvorlig oversøkning i år.” ”Da må du rett og slett finne deg i det, det går nok bra, jeg skal hjelpe deg.”
    Safora hadde vært klasseleder i mange år, og skulle slippe for første gang. Dette året skulle hun bare være historielærer i tre forskjellige klasser og assistent i de andre. Det ville bli deilig. Hun nærmet seg jo pensjonsalderen nå, hun var 148 og skulle gi seg så snart hun fylte 150. Da skulle hun og mannen Ompa flytte til Alvekløft, så Katova kunne ha lærerboligen for seg selv. I Alvekløft hadde Ompa arvet et gammelt hus som foreløpig bare sto tomt og Ompa lengtet hjem. Katova var den yngste datteren deres, hadde vært vikarlærer i 10 år og skulle endelig få sin første klasse som 50-åring. Safora hadde fått henne seint, hennes eldste datter var 47 år eldre enn søsteren og hadde flyttet hjemmefra for en stund siden. Hun levde som omreisende handelskvinne.
    ”Jaja, jeg får det vel til…” Katova fikk en bekymringsrynke i alvepannen sin og gikk tilbake til stua mens hun tenkte hardt på problemet sitt.

-Inger Fossli

Mona

Her er tvillingsøstra mi sin blogg: Monas bokblogg

Ukas bokanmeldelse - Jeg savner deg

Jeg skal ha en bokanmeldelse hver uke av en bok jeg har lest :)

Denne ukas bok: "Jeg savner deg, jeg savner deg" av Peter Pohl og Kienna Gieth.

Beskrivelse: Boka handler om to tvillingjenter, Tina er den tøffe av dem som alltid har nye kjærester, mens Cilla er stille og mer rolig. En dag dør Cilla i en bilulykke og boka handler om hvordan Tina klarer seg. Kienna Gieth mistet selv sin tvillingsøster som trettenåring, så historien er delvis sann.

Min anmeldelse: Denne boka er helt fantastisk. Jeg har aldri lest noe som har gått mer inn på meg, verken før eller siden. Det kan godt hende det er fordi jeg er tvilling selv, ingen kjenner meg så godt som søsteren min. Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den bør leses av alle, anbefaler på det sterkeste!!!

Bildet er hentet fra en side jeg fant ved å bruke Google