Andre del av sjette kapittel - Hva nå?

Da Elin hadde kommet over det første sjokket klarte hun å samle seg til å snakke. ”Du… du kan språket vårt?” Han så ut til å more seg over sjokket som sto skrevet i ansiktene til begge jentene. ”Ja, jeg kan språket deres. Trodde dere at dere var de første fra deres verden på besøk i vår Ardo? Ardo betyr forresten bare `verden` på vårt språk” sa han ertende. ”men… men…” Anna så enda mer forvirret ut enn Elin, men hun summet seg raskere. ”Vi er Elin og Anna, vi kom da vi skulle gå på epleslang hos en nabo. Vi gikk gjennom en port i hekken hennes og havnet i en skog.” ”Jaså… se dét var interessante opplysninger. Den forrige som kom hit ville ikke gi fra seg opplysningene om hvordan hun klarte det.” Elin kom til seg selv. ”Men hvordan kan DU språket vårt?” ”Hun lærte meg det. Vi var gode venner, hun kom til meg som dere gjorde og fikk bo her en stund. Men nå vet jeg ikke hvor hun er. Det var virkelig morsomt å se flere av dere.” Anna svarte freidig; ”Det er virkelig morsomt å snakke med en alv og.” Det var noe sarkastisk i tonefallet Elin følte var kritikk rettet mot henne. Men det var jo ikke hennes skyld at Anna ikke hadde snakket med Velvan!”Jaså? Dere kjenner til folkeslaget mitt? Jo takk, jeg er smigret. Kjenner dere til gnomer og denarer og?” ”Det ER altså gnomer de er!” Anna ble ivrig nå. ”Men hva i huleste er denarer?” istedenfor å svare ropte han noe og det rare blå vesenet dukket opp. Hun svarte noe i en spørrende tone og alven sa, henvendt til barna; ”Hilál her er en denar”. Hilál smilte da hun hørte navnet sitt og nikket til jentene. De nikket tilbake. ”Hvordan kan det ha seg at vi vet godt hva alver og gnomer er, men ikke disse vesenene? Har noen fra vår verden bare funnet det på og hatt griseflaks?” Alven moret seg helt tydelig nå. ”Jenta som kom hit for mange år siden hadde med seg en venn som het Andreas. Han forsvant. Jeg regner med at han dro tilbake til deres verden og delte det han hadde sett med resten av verden. Re Omnad dro aldri tilbake, så han kan det ikke ha vært. På den annen side, noen påstår at de har sett Andreas over hundre år etter at han forsvant, men det er jo ikke mulig. Han ville ikke ha levd så lenge.” ”Re Omnad?” Det var Anna som spurte. ”Re Omnad betyr `den fremmede´, han var den første fra deres verden som kom hit. Han snakket ikke helt som dere, men det liknet litt. Ingen hadde noen gang sett noen som ham. Så han ble logisk nok navngitt etter det. Men han døde for lenge siden. Og jeg regner med at min venn Monica også er død, for Re Omnad levde ikke lenger enn en gnom.” han så ut til å tenke hardt på dette, men det interesserte egentlig ikke Elin noe særlig ”det er ikke så viktig egentlig,” sa hun fort ”Vel,” sa Elin så etter et innfall. ”Hva heter du?” ”Jeg? Jeg heter Julfarthen Sartova og er øverste rådmann i Goronsardi og landet vårt, Samril. Goronsardi betyr noe sånt som Rosendal og Samrilda betyr vel Kystriket.” han sa dette med en stolt mine som om han ikke hadde vært i den stillingen så lenge og likte å vise frem språkkunnskapene sine. ”Dere har morsomme navn, men dere har vel visse navn som er altfor vanlige dere og? ALLE har vel ikke forskjellige navn? Sånn er det i fantasy-historiene i vårt land, og jeg syns det er ganske tåpelig.” sa Anna. Elin syntes det var litt uforskammet. ”Jo,” lo Julfarthen ”vi har visse regler når det gjelder navnene våre. Jeg regner med at Adrenoval er førstefødt. De førstefødte har alltid langt navn. Tåpelig spør du meg, men det var en gnom som kom på tronen den gang vi hadde konger og han bestemte at det skulle være sånn. Det er en gammel gnomeskikk. Nå er det vanlig blant alle i folket. Mitt navn er et vanlig navn, jeg er også førstefødt, men min mor valgte å ignorere skikken. Ingen protesterte fordi hun var ganske høyt på strå den gang. Som sagt er det veldig vanlig, så dere kommer nok til å få høre det igjen. Adrenoval derimot, har jeg aldri hørt før. Gnomer liker å finne på nye navn.” Elin tvilte på at de kom til å finne noen flere med hans navn, for de skulle ikke være her lenge, men hun hadde alltid vært opptatt av navn og likestilling, så hun ville vite mer. ”Etternavn da? I vår verden får de som gifter seg mannens etternavn.” ”Jaså? Jo, det var interessant, men urettferdig. Her blander man kvinnens og mannens.” Det virket som han likte å fortelle om dette, og hun likte å høre på. ”for eksempel: hvis mannen heter Toval og kvinnen heter Saron er et godt etternavn Sartova, mitt etternavn. Alle kaller meg Sartova, fordi jeg er i en ledende stilling. Du burde bli historiker hvis du virkelig interesserer deg for sånt! Noe annet dere vil vite om min verden?” ”Ja, hvordan vi kommer oss hjem,” sa Anna. ”Det vet jeg ikke. Andreas fant en vei, men ingen andre vet det. Jeg beklager,” sa han, og nå ble han plutselig dypt alvorlig. ”Det er mulig dere må bli her, dere også.” Da måtte Elin sette seg ned. Anna så like rystet ut. Det føltes som om en avgrunn åpnet seg under henne og truet med å svelge henne hvis hun ikke holdt seg fast. Dette var forferdelig! Hun ville hjem! Hun savnet moren og broren. Hun måtte hjem! Dette var for mye for henne.

-Inger Fossli

Tanker bak boka

Hvor bra denne historien er vet jeg ikke, men jeg bare måtte skrive den. Inspirasjonen fikk jeg da jeg bodde i Tofte på Hurum-halvøya og så en port inne i en hekk. Jeg kunne ikke se noe poeng i at den var der og syntes den så litt magisk ut. Dette er faktisk andre gangen jeg skriver historien, men den første gangen var den dritdårlig, det er jeg fullt klar over. Håper den er bedre denne gangen.
Ok... handlingen er selvfølgelig oppspinn, selvom noe av det er basert på egne erfaringer, som alle forfattere gjør.
Ellers kommer jeg ikke på så mye å si... Spør hvis dere lurer på noe!

- Inger ;)

Første del av sjette kapittel - Hva nå?

Moran reiste seg sakte opp. Han hadde vondt i hodet og såret stolthet, igjen. Båten lå hundre meter unna på stranden og var ikke til å redde, med et stort hull i skroget. Han sukket. Der gikk planen om å komme seg til Rosendal sjøveien. Nå måtte han også gå. Men det var ikke så lett som det hørtes ut som. Så snart han våknet hadde han skjønt hvor han var. Alle tegn tydet på at han hadde drevet i land på Ulvestrand. Ulvestrand, Ulvesjøen, Ulveelva og Ulvesletta var for ulvene som gnomevik var for gnomene. Det var deres område. Kom en ulv eller et annet rovdyr inn på deres territorium, ville de drepe det. Det samme ville en ulv gjøre hvis en gnom trengte seg inn på deres revir. Det var to ulveflokker på hver side av elven. De var fredelige mot hverandre på samme måten som gnomene ikke ville drepe en alv, fordi de var en del av folket. Sånn var det forskjellige typer ulver som hadde sine egne områder, men var fredelige mot hverandre, mens andre rovdyr måtte passe seg. Dette kom av språket. Gnomer, alver og denarer levde i fred fordi de snakket samme språk og hadde mye av den samme kulturen og det samme med ulvene. Derfor var Moran nå rett og slett redd. Det hadde visst ikke vært så smart å prøve å seile til Rosendal. Det var ikke så lett som han trodde. Han fikk holde seg langs elva, helst i den. Han begynte å gå langs stranda for å finne den. Mens han gikk tenkte han som så ofte før på fortida og på hvor bra han skulle få det i Rosendal. Han skulle få en jobb, kanskje som Løper. De fikk godt betalt hadde han hørt. De fikk bo hos alle som hadde råd til en, noe som selvfølgelig betød at de fikk nok med mat også. Ja, Løper skulle han bli. Han var jo sprek, det var sulten som hemmet ham.
Etter en god stund med leting og gåing fant han endelig utløpet til Ulveelva og begynte å gå innover langs den. Det var en bred elv, 20 meter på det minste og vel 40 meter på det bredeste. Moran holdt seg i vannkanten og vasset innover i skogen. Så hørte han ulene og begynte å løpe.

- Inger Fossli

Andre del av femte kapittel

De gikk gjennom en nydelig liten by med vakre små murhus og gater brolagt som i den vakreste norske kystby. Men dette så ikke Elin, for hun var en liten smule fortvilet. Etter at de kom inn i byen hadde hun en god grunn til ikke å si noe, hun kunne leke bergtatt av alt det hun så. Hun syntes det var utrolig morsomt å snakke med Velvan, men nå måtte hun tenke. Det var en fantastisk følelse at en så vakker alv ville snakke med lille henne. Både hun og Anna var 15 år, hun visste ikke hvor gammel han kunne være, men han var jo alv. De hadde det i hvert fall kjempefint sammen, så måtte Anna absolutt ødelegge det. Hva var det med henne? Hun hadde vært sur siden de nærmet seg skogen, så Elin turte ikke snakke med henne. Og måten hun hadde ledd på da hun skvatt utenfor muren hadde hørtes rett og slett ond ut. Hun skjønte ingenting, bortsett fra at det nok hadde noe med Velvans oppmerksomhet mot henne å gjøre. Bare at, Anna hadde da aldri hatt problemer med å snakke til gutter? Nå var Elin rett og slett redd henne, dette lignet ikke Anna i det hele tatt. Hun rakk så vidt å tenke dette før de stoppet utenfor et stort hus med brede vinduer. Velvan ga tegn til at de skulle bli med inn. Så gikk de opp mange trapper til de kom inn til et rom som så mistenkelig ut som et venterom. Med små krakker med puter på inntil veggene av tømmer. Bak en stor firkantet boks av tømmer satt et vesen Elin aldri hadde sett før. Hun var stor, mye større enn Velvan, med det samme spisse ansiktet, men hun hadde blålig hud, virkelig digre, lange, spisse ører og langt mørkelilla hår som flommet nedover ryggen. Men det mest iøynefallende med henne var øynene, de skinte, og fikk henne til å se blind ut. Det var pupiller der, de var store på grunn av lyset, men de forsvant liksom i skinnet. Noen regnbuehinne var det ikke der. Vesenet glodde like forvirret på henne, men kom til seg selv og ga dem tegn til å sette seg mens hun snakket med Velvan. Hun ristet oppgitt på hodet over det Velvan hadde å si, før hun gikk til en dør i andre enden av rommet, stakk hodet inn av døra og sa noe. Hun fikk et noe krast svar, men fortsatte å snakke før hun fikk svar igjen og lukket døra. Hun sa noe til Velvan, og han satte seg ved siden av Elin. Anna så fortsatt like sur ut, så Elin holdt kjeft. Etter en stund kom det en liten mann ut som lignet på de barna som hadde hjulpet dem. Han så like trist ut som dem også. Han gikk ut døra til trappene og forsvant. Deretter gjorde sekretæren, for det var vel det hun var, tegn til at de skulle følge etter. Hun sa noe til den der inne før hun slapp dem inn. De gikk inn der det satt en alv med langt svart hår og dypt grønne øyne. Han er virkelig aristokratisk, tenkte Elin. Han var litt annerledes enn Velvan på noen måter. Ørene hans var enda lenger, og han var mye høyere enn ham. Dessuten var øynene hans enda blåere. Han så opp, så virkelig overrasket ut, og sa noe til sekretæren. Dette så ut til å overraske både henne og Velvan. Så gjorde han noe hun aldri hadde ventet. Han snakket til dem. Han sa: ”Hei jenter, hva gjør dere her?”     

- Inger Fossli

Ukas bokanmeldelse - Silmarillion

Ukas bok: Silmarillion av J.R.R. Tolkien

Beskrivelse: Silmarillion er historien om hvordan Midgard og alle folkeslagene i den ble til, en skapelsesberetning. Den handler om Eru og gudene hans, valaene. Disse skaper verdenen, alvene og menneskene. Først del av boka handler om dette. Alvene er det utvalgte folk og får bo sammen med gudene mens menneskene og de andre vesenene som kommer til etterhvert, bor i Midgard. Alven Fëanor lagde Silmarillene, som er tre edelstener. Dette har en helt egen el i boka. Et av alvefolkene, noldoene gjør noe galt og drar til Midgard. Der bor de sammen med mennesker, dverger og andre folkeslag. Det er de alvene vi hører om i hans senere bøker, "Hobbiten" og "Ringenes herre". Vi møter også Sauron, her som en tjener for guden Melkor. Selvom jeg har lest boka, skjer det så mye i den at det er vanskelig å gjenfortelle alt.

Min anmeldelse: Det er en bra bok som gjør at en forstår mye mer av det som skjer i de senere bøkene, men den er tung og inneholder flere navn på en side enn mange andre bøker har i det hele tatt. Jeg anbefaler den aboslutt, men bare til spesielt interesserte.

   Her fant jeg bildet

Første del av femte kapittel - Overraskelse

Omsider kom de ut på en stor vei. Siden de hadde begynt å gå sent på ettermiddagen dagen før, hadde de overnattet en gang på veien, og de to hadde bare hatt øynene på hverandre der de satt rundt bålet. Hittil hadde de bare gått på en sti som gikk over engene ved bygningene og gjennom en liten skog. Anna visste ikke at det var den samme skogen de hadde møtt Adrenoval og de andre, Gammalskogen, bare at de nå var på østsiden og da hadde de vært helt til vest i skogen. Det så ut som de skulle følge den digre veien, noe Anna var glad for. Hun var lei av å gå bak de turtelduene på en liten sti. Nå kunne hun trenge seg på ved siden av dem. Noe hun gjorde med en gang. ”Velvan,” sa hun med et smil. Velvan så forvirret på henne som om han hadde glemt henne, og Elin så skuffet ut men holdt det for seg selv. Da mistet Anna selvtilliten for første gang i sitt liv, og pekte i retning av veien som om det var derfor hun hadde ropt på ham. Han nikket og pekte samme vei, før han snudde seg til Elin igjen.
Anna ble sint på seg selv. Hvorfor gjorde du det din dust? Hva skulle du sagt til ham liksom? Hun gikk tilbake til det hun hadde drevet med hele turen, se på at Velvan og Elin lærte seg stadig mer av hverandres språk og flørtet med øynene.
Sånn gikk de helt til det plutselig var en diger mur foran dem. Elin hadde ikke sett den, for, som Anna observerte sint, hun hadde øynene fiksert på Velvan og bare Velvan. Hun skvatt derfor da hun plutselig kom under skyggen av den. Da lo Velvan ertende. Anna lo også, mer spottende enn ertende. Elin snudde seg mot henne med et forvirret uttrykk. Så sa Velvan noe til henne, og hun snudde seg tilbake. Han pekte på muren og sa noe hun ikke hørte. Hun hørte det derimot da Elin sa det, mye høyere, som om det var med vilje at Anna skulle høre det, ”Veren!” nærmest ropte hun og Velvan nikket anerkjennende. Så sa Elin ”mur” og Velvan gjentok det lavere. Elin nikket strålende og de fortsatte leken med murstein og alt de kunne se. Velvan holdt imidlertid endelig kjeft da han måtte snakke med portvaktene. Vaktene så som alle andre merkelig på dem. Dette begynte å irritere henne en smule. De slapp dem inn og de kom inn i en liten by. ”Goronsardi” sa Velvan til dem, Elin nikket interessert, mens Anna snudde seg vekk.

-Inger Fossli

Tredje del av fjerde kapittel - Drømmelæreren

Anna måtte smile av Elin der hun gikk og flørta med den vakre alven. De drev og viste hverandre ting for å høre hva det var på den andres språk. Elin kunne si hva hun ville, det var helt tydelig at hun var, om ikke forelska, så alvorlig betatt av unge Velvan. Vel, ung og ung… hvem kunne ane hvor gammel en alv var? Uansett hvor ung han så ut. Var de ikke udødelige da? Jaja… så lenge det bare var flørt så… det var hun som pleide å være den som flørta av de to, men nå hadde altså endelig Elin funnet en. Da måtte det være noe. Hun var ikke typen som snakka lett med folk. Når hun kjente etter var hun litt sjalu. Plutselig snudde Elin seg mot henne. ”på språket deres heter bark `kaubur`sprøtt hva?” Anna nikket smilende uten egentlig å bry seg. De kom aldri til å lære språket uansett, så hvorfor bry seg om likheter i språket? Hvorfor prøve å forstå? Nå ville hun bare hjem. Moren hennes måtte være fra seg av bekymring. Velvan lo kort av uttalen hennes og rettet på henne. Elin smilte beskjedent og sa det riktig. Anna ble bitter. Hvorfor snakket han ikke til henne?

-Inger Fossli

Ukas bokanmeldelse - Deltoras belte

Denne ukas bok: Deltoras Belte (serie) av Emily Rodda

Beskrivelse: Boka handler om Lief, Barda og Jasmine som skal prøve å finne igjen alle edelstenene som hører til i Deltoras belte, beltet tronarvingen skal gå med , men som skyggeherren har spredt for alle vinder. Til sammen former edelstenene ordet Deltora, derav navnet på beltet. Finner de alle edelsteinene i tillgg til arvingen til kongen som lagde belte, må skyggeherren gi tapt og det kan bli fred i landet igjen. I hver bok finner de en edelstein og kommer nærmere og nærmere å ha hele beltet.

Min anmeldelse: Reisene er spennende nok de, med godt språk og spennende situasjoner. Forfatteren har god fantasi og har lagd mange morsomme monstre. På den annen side, hver eneste bok handler om de tre jeg har beskrevet som drar et sted, spør etter det de vil ha, blir nektet det, dreper et monster for å få det, får tak i steinen og drar videre. Dette gjør bøkene kjedelig forutsigbare og det er så mange bøker at en blir veldig lei. På toppen av det hele kommer det en ny serie om disse etterpå, hvor de skal lete etter en fløyte og da er det den samme oppskriften om igjen. Anbefales for de som ikke har lest så mye fantasy, eller bøker i det hele tatt, men det er ikke verdt å lese alle. Her er et hint: De klarer det.

  
Deltoras belte                                En av bøkene i serien

Andre del av fjerde kapittel - Drømmelæreren

Adrenoval sitret av spenning der de gikk mot Saforas hus, nå brydde han seg ikke om å skjule det lenger, siden det var moren som vel vitende hadde gjort det mot ham. Hun smilte beroligende til ham idet Timal banket på døra hennes og Adrenoval holdt på å gå under av nervøsitet. En ung alv åpnet. Håret hennes var langt på venstre side og bak, og ble plutselig kort på høyre side. Det var svart med blonde, nesten gule striper. Frisyren var helt moteriktig blant unge alver, det var også kjolen hennes. En nydelig lang blå kjole med lilla V-hals og ermer med intrikate mønstre. Dette var Katova skjønte Adrenoval, men holdt seg stille. ”Hallo?” Sa hun spørrende da hun fikk øye på dem. ”Hei,” svarte Timal høflig. ”Jeg er Timal Olven, født Olkev og dette er min kone Marena, født Entiro og min sønn Adrenoval. Vi kom hit for å søke skoleplass til sønnen vår, og fikk høre at vi skulle snakke med moren din. For du er Katova, ikke sant?” da smilte Katova og nikket. ”Javisst er jeg det, men dere kommer nok forgjeves, både klassene og klasserommene er fulle i år.” Adrenoval kjente hjertet synke i brystet. Hun kunne like gjerne ha brent alle bøkene hans, dette fikk ikke skje! Timal sa, fortsatt med det høflige smilet på plass, ”Vi vil gjerne snakke med henne likevel.” Katova nikket høflig og slapp dem inn mens hun ropte på moren; ”Mutter, det er noen gnomer her som vil snakke med deg!” ”Greit, be dem sette seg i stua, jeg kommer straks!” Adrenoval stivnet. Stemmen hennes! Var hun virkelig så gammel som det hørtes ut som? Ikke at han ikke egentlig visste det, det var bare så rart å få det bekreftet på den måten... det gikk opp for ham at han hadde et tilbedende og nokså tåpelig uttrykk i ansiktet, så han lukket igjen munnen som hadde åpnet seg mot hans vilje og rødmet. Katova merket det visst og smilte muntert. ”Inn her,” sa hun blidt og pekte inn mot en koselig liten stue i andre enden av gangen. Adrenoval plukket opp føttene sine og snublet inn i stua. Han ble stående til Katova gjorde tegn til at de kunne sette seg. Timal og Marena satte seg ved siden av hverandre i sofaen, mens Adrenoval gled ned i den nærmeste stolen. Han syns det tok en evighet, men skvatt allikevel da helten hans kom inn av den døra han hadde holdt øye med så lenge. Safora hadde fyldig langt hår uten noe ekstra dilldall, det var ikke vanlig blant alver over 120 med begynnende grånende hår å gå med fantasifulle frisyrer. Eneste forkskjellen på hennes og datterens hårfarger var at Safora også hadde en del grå hår. Bortsett fra det var de ikke mye like, mor og datter. Adrenoval reiste seg med det samme, mens foreldrene tok det litt roligere. Safora nikket til ham (dette var som å ta hverandre i hånden i vår verden, noe de ikke kunne uten vanskeligheter siden det var så stor forskjell på høydene) med et snilt smil og presenterte seg. ”Hei, jeg heter Safora Vendel, født Venn” Adrenoval klarte å nikke tilbake, men klarte ikke å si mer enn ”Jeg vet det…” Safora så ut som hun moret seg over dette, men hun smilte oppmuntrende. Han rødmet da han hørte hva han selv hadde sagt og presenterte seg ordentlig; ”Jeg heter Adrenoval Olven.”  Hun og foreldrene presenterte seg for hverandre før de satte seg igjen. Igjen datt Adrenoval ned på stolen. Timal hadde nesten ikke satt seg før han begynte å snakke. ”Adrenoval her har lest alt som fins å lese om deg, han vet mer om deg enn alle andre i landsbyen til sammen” (ikke at det sa så mye). Safora smilte enda bredere og Adrenovals ansikt fikk en enda dypere rødfarge. ”Pap...” hvisket han spakt. ”Så koselig,” sa Safora og snudde seg mot ham. ”Nå skal jeg gå av med pensjon neste år, men alltid hyggelig å høre at noen liker en. Hvorfor er dere her egentlig?” Timal svarte. ”Vi har vært hos rektor Rentor for å søke skoleplass til Adrenoval, men fikk høre det var fullt. Han sa vi skulle snakke med deg.” ”klart han gjorde, den tullingen”. Det var Katova som brøt inn i samtalen. Hun henvendte seg til moren. ”Han lovet deg et rolig år, og nå vil han at du skal sette sammen en klasse? Han er ikke riktig god.” ”Katova da, Kator Rentor er en flink rektor. Han har sikkert en god grunn.” ”Nei mutter, han er senil og det vet du.” Safora ignorerte henne og snudde seg mot Timal igjen.”Mitt siste år som lærer skal jeg egentlig bare ha noen småjobbber skjønner du. Dessuten fins det ikke ledige klasserom, lurer på hva han vil vi skal gjøre.” ”Det sa han faktisk,” innskjøt Timal. ”Han sa det var en gammel skolestue rett ved ulvesletta som hadde plass til seks, sju elever. Han mente det kunne bli en passende liten klasse for en pensjoni...” ”Vær så snill,” skjøt Marena inn, ”dette er så viktig for ham.” ”Javel,” smilte Safora og så på Adrenoval. ”Jeg skal få laget en liten klasse med førsteårselever. Neste år er det nok normale tilstander på skolen igjen.” Var det så lett? Akkurat da oppfylte hun alle forestillinger Adrenoval hadde om henne. Han ble så lykkelig at han ikke klarte å skjule gliset. Dette lo Safora hjertelig av.

-Inger Fossli

Signaler

"Om Signaler

Signaler er Cappelen Damms årvisse debutantantologi hvor forfattere som ennå ikke har fått tekstene sine publisert får stå side om side med etablerte forfattere. Antologien har siden 1986 vært et arnested for fremtidige forfatterskap og en lang rekke forfattere har startet sin litterære karriere i Signaler. På denne måten har Signaler vært et viktig tilskudd til bredden av norsk litteratur.

Innleveringsfrist 15. november hvert år.

Send inn dikt, essay, kortprosa, noveller, romanutdrag, sangtekster, tegneserier med mer 
(lengde ca. 2-20 sider)."

Dette står på Cappelen Damms hjemmeside. Det hørtes veldig gøy ut og jeg har planer om å sende inn prologen og de tre første kapitlene mine (nøyaktig 19 sider). Hadde vært kult å få det på trykk!:D

Første del av fjerde kapittel - Drømmelæreren

Elin og Anna fulgte stille etter den gamle ut av leiligheten. De andre hadde for lengst gått til det første og største av de små husene. Jentene hadde begynt å følge etter dem, men kvinnen hadde ristet på hodet og gjort tegn til at de skulle følge etter gamlingen. Det var nå litt rart, det å bare bli overlevert til noen andre som en hundevalp eller noe. Han hadde sett på dem med et skjevt lite smil og signalisert at de skulle sette seg igjen. Så satt han bare og glodde på dem i en evighet. Litt irriterende egentlig, syntes Elin. Deretter gikk han ut av leiligheten og gjorde tegn til at de skulle bli der. Noen minutter senere (trodde Elin, mens Anna klagde over at han brukte flere timer), kom han tilbake med et vesen jentene ikke trengte å gjette på for å kjenne igjen. Det var en alv. Akkurat som i eventyrene. Han var høy, med spisse ører, langt blondt hår og et nydelig ansikt. Han ligner litt på Legolas jo tenkte Elin, som selvfølgelig hadde sett Ringenes Herre-filmene. Hun smilte til ham, og han stirret forvirret og fascinert på dem. Han sa noe til den gamle, som på sin side smilte og sa noe fort. Alven så ut som han likte det som ble sagt og lot jentene forstå at de skulle følge etter ham, noe Elin ikke hadde noe som helst imot, så pen som han var.
Når de hadde gått en stund pekte hun på seg selv og sa navnet sitt og pekte så på ham, som Marena hadde gjort. Han så forvirret på henne, men sa navnet sitt; ”Velvan”, og smilte et nydelig smil. Deretter gjentok han navnet hennes spørrende. Hun smilte og nikket, så pekte hun på Anna og sa hennes navn. Anna på sin side gliste frekt til henne og hevet øyenbrynene megetsigende. Elin ignorerte det og gjentok Velvans navn til venninnen. Hun smilte ertende til ham og løftet hånden til hilsen. Elin snudde seg tilbake til Velvan og tenkte at hun måtte finne en måte å snakke med ham på, men da vinket Anna henne til seg med et flir. ”Driver du og flørter med alven eller? Han er langt utenfor din rekkevidde!” ”Æsj, slutt å tull da. Jeg bare prøver å komme gjennom språkbarrieren! Men han er jo fantastisk pen da! Som Legolas, det må du innrømme.”  ”Næææ, Orlando Bloom er hakket penere, men visst er’n søt! Bare husk at han er alv og sikkert mye eldre enn han ser ut som.” ”Tull, han der er guttunge. Det ser du vel! Dessuten har det ingenting å si, han er vakker.” Så kom hun på at hun egentlig ikke var forelsket og sa fort: ”Men jeg bare snakker med ham!” ”Ja, klart” smilte Anna. Elin dultet liksom fornærmet til henne og gikk for å prøve å snakke mer med Velvan.

-Inger Fossli

Ukas bokanmeldelse - Lionboy

Denne ukas bok: Lionboy (trilogi) skrevet av Zizou Corder (Louisa Young og datteren Isabel Adomakoh Young)

Beskrivelse av serien: Lionboyserien er selvfølgelig engelsk og handler om Charlie Ashanti, en gutt som kan snakke med katter og bor i London en gang i fremtiden. Faren hans er fra Ghana og moren hans er engelsk. En dag blir foreldrene hans kidnappet av en gutt ved navn Rafi Sadler. Han prøver å ta Charlie og, men Charlie greier å rømme med et sirkusskip. Han blir med dem til Paris for å lete etter foreldrene og greier å holde kontakt med dem ved hjelp av kattene, som har overraskende lyst til å hjelpe ham. Om bord på skipet møter han seks løver. Han blir veldig god venn med dem og legger etterhvert en plan for å redde dem. Sånn begynner serien, det blir stadig flere konflikter og det blir vanskeligere for Charlie å hjelpe både foreldrene og løvene. Han får mange venner og nye fiender utover i historien. Den første boka heter bare "Lionboy", den andre heter "Lionboy - The chase" og den siste heter "Lionboy - The truth".

Min anmeldelse: Serien er morsom og spennende. Den blir stadig mer innviklet og stadig mer forvirrende. Dette at han kan snakke med katter gjør historien så surrealistisk at den nesten kvalifiserer til fantasy-stempel. I slutten av boka skulle jeg ønske det var flere bøker om denne smarte, modige gutten. Jeg elsket denne serien, engelsken er ikke så vanskelig og måten den er skrevet på er fantastisk. Anbefales til ALLE!    Bildene fant jeg her 
                                                 


   

Femte del av tredje kapittel - Skolen avdeling Gammalnes

Adrenoval holdt på å gå under av undertrykt iver. De var på skolen! HAN var på skolen! Han holdt seg for det meste bak den deprimerte moren så han kunne slippe løs gliset. De gikk forbi hytta til Safora, den første i rekken og den beste av lærerboligene. Navnet hennes og datteren hennes sto i store gullbokstaver utenpå hytta. Hun hadde fått den hytta etter 30 år i tro tjeneste og var sett på som den beste læreren, populær blant både elever og lærere. Han hadde lest alt han hadde kommet over om henne, hun var hans idol, han ville også bli lærer. Faren hadde tidlig sett hans talenter og lært ham å lese, noe han selv hadde lært på småskolen som liten. Å kunne lese var et kriterium for å begynne på Skolen, derfor hadde det vært en stor skuffelse å bli nektet å begynne etter at han hadde oppdaget Safora. Han skulle gjerne gått inn for å hilse på henne, men det ville være å strekke morens tålmodighet vel langt. De var på vei mot rektorens leilighet som stakk ut fra Skolebygningen. Rektoren Kator Rentor var ikke veldig godt likt lenger, det ble ventet at han skulle gå av i løpet av de nærmeste årene, han var jo alt 70 år og begynte å bli en smule senil. Men han var tross alt rektor, valgt blant lærerne av lærerne og elevene. Han hadde ærlig fått plassen, han begynte bare å bli litt gammel. Det var ventet at Saforas datter skulle overta, fordi Safora selv skulle pensjonere seg. Katova var nesten like flink som moren og var også godt likt. Timal banket på døren og en gammel skjeggete, gråhåret gnom åpnet. Han hadde ikke mange rynker, for det fikk ikke gnomer. Marena hadde noen, men hun var fattigere enn Kator og derfor mer merket av livet. Hadde det ikke vært for de vasne øynene og det grå skjegget hans kunne han nesten vært yngre enn Marena. Timal hadde heller ikke mange rynkene, for han kom fra en byfamilie og hadde vært bortskjemt helt til han ble forelsket i Marena. Da hadde han valgt å leve som hun gjorde, og han hadde elsket det.
”Hei… hvem er dere og hva gjør dere her?” sa han litt surt, men høflig. Marena skulle til å si noe, men ble stoppet. ”Dere får komme inn uansett, jeg trenger en pause fra problemene.” Han gikk foran dem inn i leiligheten igjen og de fulgte etter. Når de kom inn i rommet, satte han seg ned og glemte visst å be dem om å sette seg også, men det så ikke ut til å sjenere Marena. Hun bare satte seg, og da turte de andre også. ”Nå,” sa rektor Rentor sakte, ”hva vil dere?”
”For det første vil jeg ha et hus vi kan bo i.” ”Hva mener du? Du er da ikke lærer? Og du vet at boligene bare er for lærere og deres familier?” ”Ja, jeg vet det og nei, jeg er ingen lærer, men Gnomevik er blitt brent ned til grunnen. Har du ikke hørt det?” Det var et retorisk spørsmål. Selvsagt hadde han ikke hørt det, han hørte jo knapt noe. Nå var det lett å se at han ble sjokkert, han sperret opp øynene og stammet frem; ”Det, det… det er ikke mulig!” Han så ut som han helt hadde glemt dem, og gikk bort til vinduet mens han fortsatte å stamme med fjerne øyne. ”Det er ikke mulig, det er ikke mulig. Ikke mulig…” ”Nå?” sa Marena nådeløst. ”Får vi et hus eller hva?” ”Ja, selvfølgelig, jeg skal forhøre meg om hvem som har plass til å ta dere inn. Men det var mer dere ville?”  ”Ja, vi fant disse jentene i skogen” sa hun og pekte på Anna og Elin. ”Vi vet ikke hva de er eller hvor de kommer fra, men noe må vi gjøre med dem. Noen idé?” ”Ja,” sa Rentor med et svakt smil. Han hadde visst alt glemt landsbyen. Så lenge han ikke har glemt at vi trenger et sted å bo og tenkte Adrenoval. ”Løperen min skal ta dem med til Julfarthen Sartova, rådmannen. Han skylder meg en tjeneste.” Marena så tilfreds ut og kom med det siste hun hadde på hjertet. Dette overrasket Adrenoval. ”Til slutt vil jeg søke om skoleplass til sønnen min her.” hun tok armen hans for å lede den gamle gnomens oppmerksomhet mot ham. Adrenoval holdt på å dette ned fra stolen, han hadde syntes det var stort å være her! Skulle han få lov til å GÅ her og? Han så på moren og hun smilte trett til ham. ”Jeg gir meg, du trenger en bedre fremtid. En mulighet til å bo i et ordentlig hus, kanskje en lærerbolig?” sa hun og blunket. Han følte han rødmet og fortet seg å sette på gliset. ”Takk!” sa han og klemte henne. Timal satt i bakgrunnen og så på. Han hadde alltid argumentert for at sønnen skulle få lov til å begynne på skolen, det visste Adrenoval. Han smilte til ham bak ryggen på moren og fikk en tommel opp til svar. De rettet oppmerksomheten mot Rentor igjen, han hadde ikke svart enda. ”Beklager å ødelegge dette for dere, men alle klassene er fulle…” Adrenoval bleknet. Nei! Ikke nå! Han var jo så nær! De kunne ikke være fulle i år! ”Ikke tale om!” Sa Marena sint og dunket neven i bordet. Du har plass til én gutt som trodde han aldri skulle få lov til å begynne på Skolen!” Rentor så skremt ut og begynte å rote i papirer mens han mumlet lavt. ”Ja… jeg vet ikke… det er bare en mulighet, men det er for galt… nei, jeg får spørre.” Så henvendte han seg til dem igjen. ”Greit, det fins en mulighet. Vi har en lærer her som egentlig skulle ha et helt stille år med få plikter, men vi får spørre om hun vil bruke det siste året sitt på ordentlig lærerarbeid og. Hun fortjener bedre, for hun er den beste vi har men…” han begynte å bable, men Adrenoval hørte ikke etter lenger. Han hadde for lengst gjettet hvem den gamle læreren var. Skulle han nå på toppen av alt få Safora til lærer? Det var virkelig ikke til å tro! Nå gledet han seg virkelig. Dette var helt utrolig!

-Inger Fossli

Tilbakemelding?

Hvis det er noen som leser historien min, VÆR SÅ SNILL å si hva dere synes og hva jeg eventuelt kan forandre på! Jeg aner ikke om det jeg skriver er bra eller ikke...

Fjerde del av tredje kapittel - Skolen avdeling Gammalnes

Sorry at jeg ikke har lagt ut noe på en stund, men jeg har hatt høstferie, her kommer et nytt innlegg og et til kommer i løpet av et par dager ;)

Hva som enn hadde skjedd, var det tydelig at det gikk verst utover den kvinnelige. Hun så helt fra seg ut, mens de andre så ut som om de prøvde å trøste henne eller noe. Da hun viste frem tauet ble bildet litt klarere, det var vel noe som hadde vært bundet til det tauet, og siden de var ved vannet var det vel logisk at det var en båt. De hadde visst bestemt seg for noe likevel bestemt seg for en reserveplan, for nå gikk Marena med bestemte skritt inn i skogen igjen. De fulgte etter i taushet, både jentene og de små skapningene. Anna hadde sikkert mye hun kunne sagt nå, men hun følte at det ville bli tatt veldig ille opp, og hun ville ikke fornærme dem mer enn hun sikkert allerede hadde gjort. Så hun gikk helt stille ved siden av Elin og stirret på ryggen til Marena som gikk fort fremover. Elin så ut som om hun var like usikker, for hun så på sine egne føtter mens hun gikk fremover. Anna og Elin hadde vært bestevenner bestandig, og Anna hadde alltid vært den tøffe. Den som hadde turt å si ting om og til folk hun ikke likte. Hun sa det gjerne rett opp i trynene deres, og det var også hun som hadde bestemt at de skulle gå på epleslang i Fru Andersens hage. De hadde stått og beundret de fine eplene hennes da hun kom ut og bød dem på saft og boller. Idet hun gikk inn for å ordne, fikk Anna øye på en port hun aldri hadde sett der før. Den var bitte liten og var inne i hekken, nesten usynlig. Hun hadde skjøvet greinene til side og så at det gikk fint an å komme seg gjennom. Elin hadde veldig godt skjønt hva som skjedde og protesterte. De kunne ikke gjøre det når de når som helst kom til å bli sluppet inn uansett. Men Anna hadde vært dum. Hun hadde alltid likt bedre det hun gjorde når hun gjorde som en rampestrek, og nå ville hun på epleslang! De hadde gått inn, hun først, og vips så var de der og møtte disse folka eller hva de nå var. Og nå hadde hun verdens verste samvittighet. Både ovenfor Elin, som hun hadde dratt med inn i det her, men også for denne vesle familien som de var til bry for. Hun hadde mest lyst til å dra fra dem for deres skyld og prøve å finne veien tilbake. Men nysgjerrigheten var for stor, hun hadde ekstremt lyst til å finne ut av hva alt dette var for noe rart. Så hun sa ingenting, og dessuten visste hun ikke om hun var verken modig eller smart nok til å klare seg alene her i en ukjent skog i noe som virket som en ukjent verden.
Tankerekken hennes ble avbrutt da den lille familien plutselig satte seg ned på noen steiner og gjorde tegn til dem at de skulle gjøre det samme. De hadde kommet til et sted der skogen ikke var fullt så tett, men snakk om noen lysning var det ikke. Det var tydelig at stedet var blitt brukt før, for de store og flate steinene sto i en ring rundt en sotflekk på bakken. Det skulle ikke stor fantasi til for å skjønne at det var en godt brukt bålplass. Hun satte seg takknemlig ned og fikk Elin som ikke hadde sett det og fortsatt gikk fremover med blikket til å sette seg. Adrenoval spratt opp, fant materialer til et bål, og snart ble de tilbudt tørket kjøtt og lettstekte planter hun ikke visste hva var. De fikk også en varm drikk som de puttet noe rart oppi. Den smakte himmelsk. Adrenoval flirte da han så de overraskede ansiktsuttrykkene deres. Han var egentlig ganske søt, så hun nå, til barn å være. Hun tok opp pinnen hun brukte til å markere hver dag de var der på, måtte ikke komme ut av tellingen. Hun så på den og risset inn det tredje merket. Tre dager, tenkte hun og visste ikke helt hva hun syntes om det. Hun likte tross alt å være her, med disse rare små menneskene, men alt var ukjent og skremmende og disse hadde gjennomgått noe forferdelig hun ikke ville vite hva var. Og viktigst av alt, hun lengtet hjem til familien, særlig storebroren Bjørn.
Sent på ettermiddagen så de noen hus i det fjerne. Adrenoval så veldig oppspilt ut, men på en fordekt måte av hensyn til Marena som fortsatt så ja, rett og slett sur ut. Flokken gikk med raskere skritt mot husklyngen. Det var et digert hus bak alle de små. De små husene var omtrent like store som et alminnelig bolighus hjemme, med stråtak og plankevegger. Det var et hovedhus og litt mindre påbygg. Alle hyttene var like, men hadde forskjellige merker. Plankene var verken stablet eller satt opp ved siden av hverandre, det var ikke egentlig planker heller, det var hele stammer av små bjørke- og andre løvtrær som lå stablet på skrå. De var visst på vei mot de store bygget som rett og slett var et digert rektangel med tre etasjer og et påbygg på den ene kortveggen på størrelse med de små husene, hovedbygg og påbygg til sammen.

-Inger Fossli